Ukas låt

«La meg kaste ut en brannfakkel: John Lennon var et geni»

For en drøy påstand! Her kan det bli debatt!
John Lennon, altså. Det er absolutt ingenting på dette bildet som ikke er tøft.  

John Lennon, altså. Det er absolutt ingenting på dette bildet som ikke er tøft.  

1 / 1

Jeg så nylig flere opptak med intervjuer av John Lennon, fra tiden etter The Beatles. Mannen så sliten ut, men hadde fortsatt stinget i blikket og den skarpe scouse-kjeften hugget stadig til.

Han var til tider en ganske utålelig hippie i denne perioden, men Lennon er likevel av den støpningen at jeg ikke klarer å mislike ham, nær sagt uansett setting. Kjærligheten til det han gjorde i The Beatles er rett og slett for sterk. Og han var bare too cool.

The Beatles «No Reply» (1964) 

The Beatles «No Reply» (1964) 

Jeg var fan av The Beatles før jeg var fan av noe annet, og jeg kunne alle låtene deres mer eller mindre utenat, riktig nok på tulleengelsk, og helt uten å skjønne et kvidder av hva de sang.

Jeg har heller aldri forlatt dem. Et av verdens beste band? Selvsagt. Bedre enn Stones? Helt klart, selv om jeg aldri har skjønt kontradiksjonen i å like begge to. For jeg elsker også Stones. Men The Beatles kommer alltid til å stå mitt hjerte nærmest av dem.

Hvis man ser bort fra det faktum at Ringo var det virkelige geniet i bandet, er det John Lennon som er The Man for meg. Setter jeg opp ei liste over mine favorittlåter med The Beatles, er jeg helt sikker på at minst ¾ av de utvalgte sporene er låter der Lennon synger.

Macca var en eminent låtskriver, og han sang også dritbra, for all del. Viktig han også, all ære og bla bla bla.  Men Lennon var et geni. Og han er en av de beste vokalistene verden har hørt.

Det er så kult å se gamle opptak med dem, da de fortsatt reiste rundt og spilte live i TV-program og på enorme stadioner. Intervjuene er så å si alle sammen helt enormt fjollete, simpelthen fordi mer eller mindre alle som intervjuer dem er helt totalt uinteressert i dem som musikere.

Ikke at dette har forandret seg så mye. De tre største norske talkshowene (Skavlan, Lindmo, Senkveld) intervjuer som regel musikere med de samme dustespørsmålene som musikere fikk på sekstitallet, men så tas ike musikk på alvor i TV-mediet heller. Av en eller annen bisarr grunn. Men det er annen sak.

Uansett: I disse settingene er Lennon bestandig så ubestridt sjef og ubestridt alfahann i flokken. Spydig og frekk, infam, morsom og spissfindig, slik scousere er på sitt mest briljante og sjarmerende.

Så var det låten, da. Hvilken Lennon-låt velger man ut med The Beatles? Skulle jeg tenkt rent vokalteknisk, ville «Mr. Moonlight» vært et opplagt valg. Det hadde holdt med låtens fem første sekunder for å overbevise dustete tvilere.

Eller «Bad Boy», Larry Williams-låten John Lennon transformerer om til en av de beste garasjerocklåtene som er innspilt. Ellers er jo katalogen breddfull av ihjelspilte klassikere som i dag er essensielt pensum for alle som liker musikk.

Låten jeg lander på er uansett «No Reply». Elsker den. Skiva den er løftet fra, «Beatles For Sale» (1964) trekkes sjeldent frem som spesielt viktig, kanskje særlig siden den kom samme året som «A Hard Day’s Night», ei skive mange holder som favoritt.

Jeg er personlig mest glad i bandet frem til og med «Rubber Soul», altså tiden før de begynte å spise seg mett på syre. Ikke at «Revolver» eller «White Album» er svake eller noe, den diskusjonen orker jeg ikke utsette meg for, men det er noe med det kontante, rett-på-sak-aktige med de tidligste skivene jeg sjarmeres mer av.

«No Reply» er åpningssporet på skiva (både den britiske og amerikanske utgaven), og hver gang jeg sveiper innom den, ender jeg opp med å spille den flere ganger etter hverandre. Og her er det vokalisten John Lennon glitrer mer enn i kanskje noen annen sang. Teksten er tilsynelatende søt og munter, slik The Beatles ofte hørtes ut ved første lytt. Men greia her er at John er lyn, hakke, frådende, fly, fuckings sjaluforbanna.

Han har vært mer misogyn i andre låter («Run For Your Life», for eksempel, er min favoritt fra «Rubber Soul»-plata, en låt hvis tekst aldri hadde blitt gitt ut av et stort selskap i disse #metoo-tider), men også her er det dama som får unngjelde.

Problemet er klassisk. Han ringer henne. Noen andre i familien tar telefonen (oppfinnelsen av mobiltelefon måtte jo bare komme!), og de sier hun ikke er hjemme. Men Lennon vet hva som er greia. Hun er på vift med en annen mann. En helvetes hestkuk!

Og nå er’n Lennis forbanna, ass! Og det er her det vokaltekniske kommer frem. Han synger så perfekt, selv om stemmebåndene er slitt (den er visstnok spilt inn på slutten av dagen. Står masse om dette på nettet, som det gjør om alle The Beatles’ innspillinger).

Og i stedet for å brøle det ut, synger han heller helt passiv-aggressivt, med et dirrende og flammende hat, og så underliggende intenst at man nesten kan høre ham skjelve i studioet. I bridge-partiet eksploderer låten.

If I were you I'd realize that I
Love you more than any other guy
And I'll forgive the lies that I
Heard before when you gave me no reply

Ringos handclaps løfter det bare ytterligere. Partiet blir nesten låtens refreng, for den har ikke noe regulært sådan. Det er direkte episk. Macca tar seg av de høyeste tonene i koret, men fy faen Lennon her, altså. For en bad motherfucker. For et geni. For en vokalist.

En av de aller, aller beste som har vært der ute. Men akkurat dét får jeg neppe noen Pulitzer for å skrive. Og det driter jeg i. Takk for all rock, John. Og fy skamme deg, dumme tøyte som ditcha John Lennon!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.