Jeg er fristet til å sitere Bibelen når man snakker om Ian Fraser «Lemmy» Kilmister (1945-2015): «Det var kjemper på jorden i de dager, og siden også», kan man lese i 1. Mosebok. Det er vel tvilsomt at det var Lemmy forfatteren tenkte på, men for oss rockere var han utvilsomt en kjempe.
Smertegrensen
Og i 1985 spilte bandet hans i Tromsø for første gang. Skal vi tro Bladet Tromsøs utsendte (tør vi korrigere til «utskremte»?) medarbeider, Per Kristian Olsen, var det en smertefull opplevelse.
– Ikke et sekund senket støynivået seg under smertegrensen i løpet av den en time lange konserten. De som var til stede vil kunne fortelle deg ganske nøyaktig hvordan det må føles å stikke hodet inn i motoren på en jumbojet i ferd med å bryte lydmuren, skriver Olsen under overskriften «I helvetes lydforgård».
Blant byens rockere huskes denne konserten fremdeles som et høydepunkt i Tromsøs rockehistorie.
Den hårde kjerne
– Den hårde kjerne av fans var med. De presset seg opp mot scenen, viftet med engelske flagg og ville ikke befri seg selv fra decibelsjokket, fortsetter Olsen.
Han berømmer da også publikum for å vite hvor grensene skulle gå da Lemmy etterlyste norske pupper fra scenen.
– Dette er vår siste konsert i Norge. Ennå har jeg ikke fått sett noen. Ikke skuff meg!, sa Lemmy fånyttes.
Før og under konserten ble det beslaglagt fem kniver og slåsshansker. I tillegg ble det rapportert om fyll og hasjrøyking.
Et grusomt band
Alt i tråd med Lemmys ønske om å «lage et band så grusomt at naboens hage ville dø momentant, dersom bandet flyttet inn ved siden av». Olsen konfronterte ham med denne uttalelsen i et intervju publisert noen dager senere.
– Vi fikk mye publisitet på den, kommenterte Lemmy.
Og illustrerer med det selve kjernen i hans tilnærmelse til rocken: humoren.
– Det fine med Motörhead er gruppas sans for humor. VI står ikke rundt og ødelegger av gammel vane. Ber noen om trøbbel, kan vi alltids sørge for at det kommer. Men vi leter ikke etter trøbbel.
Motörhead 24/7
I Intervjuet snakker Lemmy mye om det meste, slik han vanligvis gjorde. Historie, filosofi og politikk fikk alle sine pass påskrevet. («Historien gir meg rett når jeg sier at alle politikere er «bastards».») Lemmy lyktes innenfor hardrocken fordi han aldri anså musikken som en karriere. Det var en livsstil.
– Jobber du på en fabrikk, går du inn om morgenene. Når du på ettermiddagen kommer ut er jobben ferdig. Jeg, i motsetning, er Motõrhead 24 timer i døgnet, sa han i 1985.
Og det var han til han døde. Mannen som angivelig drakk en helflaske Jack Daniels daglig fram til 2013 da han byttet den ut med vin («med hensyn til helsa») døde 28. desember 2015 etter at han hadde blitt diagnostisert med en aggressiv krefttype i hjernen og nakken. Ved sykeleiet sto hans favorittflipperspill fra stamstedet The Rainbow Bar and Grill. Det nytter ikke å lyse fred over minnet på en slik mann.