– Du vet den myten om at Nirvana forandret rocken da de dukket opp? Den myten er ingenting imot da Metallica kom til Målselv, sier Henrik Sandnes til iTromsø.

I dag tar vi altså for oss hardrockbandet Farout Fishing som i løpet av sin 15 år lange karriere rakk å gi ut fire studioplater (hvorav en er spilt inn i USA), turnere Europa, sikre seg Anneli Drecker som gjestevokalist, varme opp for grupper som Neurosis, Pantera og Clutch og havne i slåsskamp med Kristopher Schau.

Fikk «trommeslager»

La oss være klar: Metallica har aldri spilt i Målselv. Sannsynligvis har de aldri hørt om plassen, men bandet var med på inspirere Kjell Erik Bersvendsen (vokal), Henrik Sandnes (bass) og Per Idar «Po» Pedersen (gitar). Sistnevnte ble etter hvert erstattet av Kent Remi «Sprocket» Gabrielsen.

– Det ble vår musikk, og i Målselv ble det da «vi mot dem». Etter hvert dukket det også opp andre, norske band – So Much Hate, Life … But How To Live It? – som vi syntes var hakket tøffere og viste oss hvordan man kunne gjøre ting selv.

Ting begynte virkelig å skje da de i 1991 oppsøkte miljøet rundt Ungdommens Hus i Tromsø. Der traff de Chris Reddy som drev bokkafeen Lillebror.

– Selve bandet oppsto på et midtvintersblot vi arrangerte. De manglet trommeslager, så jeg tenkte at jeg kunne spille. Problemet var jo bare at jeg kan jo ikke det. Jeg kan ikke spille trommer, men jeg lurte dem i 15 år, sier Chris Reddy og ler.

Ikke et tromsøband

Det var på denne tiden at de ble regnet som et tromsøband, noe Sandnes benekter.

– De andre gutta flyttet til Tromsø etter hvert, men selv bodde jeg i Målselv eller på en sofa mens jeg var i byen.

Etter hvert ble Oslo deres nye hjemby etter en kort periode i Kabelvåg. Flyttinga hadde lite med bandets ambisjoner å gjøre.

– Ambisjoner? Vi hadde ikke gangsyn nok til å ha de store ambisjonene så derfor gjorde vi aldri de rette tingene. I ettertid innser jeg jo at vi burde hatt mye sterkere briller, sier Sandnes og humrer.

Bruskasse i hodet

I 2002 havnet bandet i medias fokus på grunn av en krangel med Kristopher Schau i The Cumshots og ei påfølgende rivalisering mellom bandene.

– Rivalisering er nok et ord som Se og Hør kunne bruke, ikke vi. Da de skrev om oss hadde de saken klar allerede før intervjuavtalen. Der ville de bare ta et bilde.

Etter en misforståelse under en konsert på Paragrafen i Oslo i 2002 grep Schau tak i Reddy for å banke ham opp. Schau trodde at det var Reddy som hadde kastet en bruskasse i hodet på ham.

– Bruskassen fungerte som en forlengelse av den mikroskopiske scenen på Paragrafen. Det tok ikke lang tid før den begynte å fly omkring i lokalet, forklarer Reddy.

Og da Schau fikk den i panna trodde han at Reddy var gjerningsmannen. Etter basketaket bestemte imidlertid partene seg for å la stridsøksa forbli begravet.

Bortkasta energi

– Vi var ikke interesserte i å fortsette krangelen, vi var jo venner, sier Reddy.

– Det kan vel tenkes at hvert band snakka stygt om hverandre på øvingslokalet, men vi kastet ikke bort energi på å være uvenner.

I 2004 var det slutt for bandet som ikke var «rocka» nok for Last Train, ikke «indie» nok for So What! og for lite «metal» for Elm Street. Da deres andre vokalist, Sindre Mehl, sluttet fant de aldri en erstatter. Om bruddet med sin opprinnelige vokalist, Kjell Erik Bersvendsen, sier Sandnes.

– Kjell Erik, ja ... Det er så absolutt ei bok noen burde ha skrevet.

Han tenker seg om litt før han legger til:

– Men kanskje ikke han selv.

Sandnes som nå spiller i Senjahopen sammen med blant andre «Sprocket», er likevel stolt over sitt gamle band.

– Jeg er veldig stolt over Farout Fishing. Vi fikk gjort mye i løpet av de 15 årene vi eksisterte, avslutter han.

Chris Reddy trenger ikke lenger late som om han kan spille trommer. Han er nå en etablert kunstner som blant annet dekorerte Tromsø i forbindelse med Sjakk-OL.

BANDBILDE: På 90-tallet var fiskeøyelinsa veldig populær. Det utnyttet også Farout Fishing. Foto: Ukjent