Konserten er dokumentert av Rune Blix Hagen som var musikkavisa Nye Takters nordnorske korrespondent. På et av bildene dukket et kjent tromsøfjes opp.
Turbotid
– På denne tida var alle konserter topp! Dette var ei turbotid i Tromsø og vi hadde nettopp fått til Ungdommens hus! Vi gikk på konsert for å ha det artig og støtte hverandre, sier Trond Petter Stamsø Munch.
Fetter Anton var kanskje en svaneunge i Tromsøs andedam, men i motsetning til H.C. Andersen svaneunge, var bandet høyt ansett av sine våpenbrødre i musikkmiljøet.
Skatteflyktningens serenade
Dyktige musikere
– De spilte musikk på grensen til blues og ikke så mye nyveiv som vi var mer opptatt av, forklarer Munch som selv «spilte i flere band».
– Men de var veldig bra folk, trivelige gutter og jævlig dyktige musikere som også inspirerte oss andre, fortsetter han.
Ifølge rockehistorikeren Rune Blix Hagen kan bandets mer tradisjonelle tilnærming til rocken ha ført til at de til slutt takket for seg.
Norges svar på Joe Cocker
Mange musikere
– De var likt av alle, men likevel ble det ikke særlig blest om dem. Til tross for at de var dyktige musikere med lang erfaring så manglet de en viss originalitet og falt mellom to stoler, sier Blix Hagen.
Fetter Anton hadde i løpet av sin korte levetid hatt imponerende mange musikere innom. Trond Kristoffersen, Leif Harald Svendsen og Håvard Sørensen (trommer), Trond Antonsen og Børge Nilsen (bass), Per Furøy og Jens Bjørnar Jensen (gitar), Bjørn Henning Guldbrandsen (tangenter) og Roy Skog på saksofon, fløyte, gitar og det som ellers måtte kreves av ham.
– På avslutningskonsertene spilte bandet tre sett med tre forskjellige besetninger, mens keg spilte med dem alle, forteller Truls Verlo som begynte i bandet i 1979.
Endelig profeter i eget land
«Rimelig populær»
– Fetter Anton-tida må vel regnes fra 1980 til 83. Vi var rimelig populære og hadde 50–60 spillerjobber i året, sier Verlo til iTromsø.
Og da gjorde man som ethvert band som vil opp og fram: Man spiller der man kan.
– Det ble mange kantiner og politiske møter, men aller gjevest var det selvfølgelig å spille på Prelaten. Der hadde Amatørmusikkorganisasjonen ordnet det slik at vi fikk betalt for å spille der fredag og lørdag.
Og skal man tro på publikum og Verlo selv, som oppsummerer avslutningskonsertene med ordene «gøy, stor stemning og mye dansing», så fikk i det minste publikum valuta for pengene.
Ikke ung og sint
– Det var jo ikke så mange innenfor vår sjanger som jo var mer tradisjonell pubrock av typen Graham Parker og Elvis Costello. Vi var i hvert fall ikke punk – vi var jo ikke unge og sinte.
Men historien var ikke slutt med det. Fetter Antons ånd lever fremdeles i form av bandet Verlo 's Vintage som med ujevne mellomrom spiller på Bastard bar. De har imidlertid ingen Fetter Anton-låter på repertoaret.
– Nei, men det er like før vi kunne gjort det. Nå har vi blitt så gamle at vi kan gjøre slikt, avslutter Verlo.
LES ALLE Feedbacks Musikkminner
Brukeren MusicfromTromso har lagt ut to sanger av Fetter Anton fra samlekassetten «'Bankhjørnet' og og andre råtøffe låter» (ca 1980): Lytt til Ugress og En Cowboys drøm.