Det sies at punken var en reaksjon mot rockens dinosaurer som de veletablerte gigantene i Led Zeppelin og progmonstrene Yes og Genesis. Hvis så var tilfelle skulle man tro at Harper, som tross alt er jevngammel med Zeppelins Jimmy Page, Yes' Jon Anderson og Pink Floyds David Gilmour, knapt nok ville få innpass i et slikt musikkmiljø. Særlig ikke med tanke på hans band The Marauders opprinnelig spilte ganske så tradisjonell rhythm'n'blues.
Fra Det glade vanvidd til Nordens Paris
Ville være punkere
– Jeg har alltid likt rå musikk, og punken var enda råere enn R'n'B så jeg likte det faktisk.
Og da han lyktes i å overtale bandet sitt til å like punken, og de lyktes i overtale ham til å prøve å spille punk, var det begynnelsen på en karriere som ennå ikke er over.
– De sa «vi vil være et punkband». Og jeg tenkte: «Å herregud, jeg får gjøre så godt jeg kan».
The Marauders skiftet navn til UK Subs, øvde i frisørsalongen Harper jobbet i og debuterte med skiva «Another Kind of Blues» (1979) som inneholdt singelen «Stranglehold» som ga dem deres øverste listeplassering, nr 26 i Storbritannia. Nylig slapp bandet sin 26. og siste studioskive, «Ziezo». Skivene er «alfabetisk» organisert etter tittel.
Bombetrussel mot Dr Feelgood
To hjerteinfarkt
– Jeg har aldri hatt en god hukommelse, så jeg tenkte det ville bli lettere å huske rekkefølgen på skivene våre på den måten. Nå har vi kommet til slutten på alfabetet og det burde være nok.
Og som han ganske så korrekt påpeker:
– Det er sikkert like mange uoffisielle skiver som det er offisielle ...
Selv om Harper nå er 72 år og har to hjerteinfarkt bak seg foreligger det ingen planer om å pensjonere seg. Han nyter fremdeles sin status som «punkens gudfar».
Skatteflyktningens serenade
Punkens bestefar
– Jeg er ikke gudfaren – det er Lou Reed. Jeg er bestefaren. Jeg har seks barnebarn, så det er jo opplagt. Jeg har alltid sagt at bandet er som en gjeng med rørleggere. Ansetter du oss kommer vi uansett hvor det måtte være. Og så lenge det er ødelagte rør som må fikses, så må vi jo stille opp.
Det kan kanskje forklare hvorfor de i 1984 kunne forville seg til Tromsø. Da skulle de spille først på Ungdommens hus og dagen etter på Prelaten. Både Bladet Tromsø og studentavisa Utropia var til stede på brygga denne helga, men det kan synes som de har havnet på forskjellige konserter.
– Punken er død
Mens «Tromsø» erklærer punken «død som musikkform for unge», så «folk ut til å trives», ifølge Utropia.
– En gammel, men fremdeles vital, vokalist satte PA-anlegget på en hard prøve. Resten av bandet (bare barna i forhold) gjorde sitt beste de også, skriver Utropia.
Og selv om «Tromsø» innrømmer musikernes betraktelige ferdigheter, så «løsnet det aldri helt. Et 20-talls personer danset foran scenen, men deres gode humør smittet ikke over på resten av forsamlingen.»
– De store forventninger som var satt til bandet ble på langt nær innfridd, selv om de måtte gi et par ekstranumre, avslutter «Tromsø».
LES ALLE Feedbacks musikkminner.
Kilder: Classic Rock, eget arkiv, Robert Dyrnes, Wikipedia.