– Bare så grått og trist å vite at det blir sparsomt med anledninger til å oppleve Trio Tre sitt show etter det som på mange måter ble en avskjedskonsert på Teaterkafeen sist mandag. Og like synd at så få tromsøværinger kjente sin besøkelsestid, skrev «Tromsøs» Trond Bendiktsen den 14. oktober 1987.
Æresnordlending
Dette var altså langt fra første gangen Nyquist, Svein Olav Blindheim (bass) og Lars Martin Myhre (gitar) besøkte Tromsø. På denne tiden hadde Nyquist opparbeidet seg en solid status som æresnordlending etter mange år på et nes utenfor Stamsund i Lofoten hvor han bodde fra 1968 til 1975 og jobbet som formingslærer (det var nemlig billedkunstner han først skulle bli). Etter den tid bodde han der på somrene, mens resten av året ble tilbrakt i Asker.
Nyquist var altså en forfatter med flere talenter og hans tekster egnet seg godt til musikk. I tillegg til tekstenes iboende rytmikk, utviste han en utmerket melodiforståelse som ofte mangler fra andre norske poeters musikalske eksperimenter.
Full konfrontasjon med Oslos musikkpoliti
Sammenlignet med Dylan
– Jeg tør ikke kalle meg selv sanger. Jeg har fått meg mange på trynet når jeg det har gjort. Selvfølgelig er påstandene om min stemmebegavelse svært motstridende. Jeg har hørt at verken Dylan eller Leonard Cohen kan synge, og jeg er faktisk blitt sammenligna med dem begge, sa han til Bendiktsen i et portrettintervju publisert dagen før avskjedskonserten.
Der snakket han åpenhjertig om ungdomstidas rusproblemer og sitt kunstneriske virke.
– Vi fikk vite, en gang for alle, at Arild Nyquist slett ikke er noen glad gutt. Han er en 50 år gammel sirkushest med sterke blåtoner over sitt kunstnerliv, skrev Bendiktsen.
Tromsøs første outlaw
Kosestund
Ifølge Bendiktsen var det vel 40 betalende publikummere på avskjedskonserten på Teaterkafeen.
– Og det er ei skam. Men vi som var der: Bevares for ei kosestund.
Ifølge Nyquist selv var hans musikalske utspill et utslag av et kunstnersinn på konstant leiting og ikke et forsøk på å «breie seg», slik han selv fryktet det skulle bli oppfattet.
– Jeg mangler bremseklosser. Jeg tør å sette utfor hoppbakken – jeg liker å sette utfor. Men det er fryktelig vondt å falle og slå seg. Og det er vondt å vite at mange som ser på Arild når han setter utfor hoppbakken, sitter der med et salig ønske om å få se at Arild går på snørra, sa han selv.
Så skjedde ikke i Tromsø.
LES ALLE Feedbacks musikkminner