Rockestjerna som ble tromsøværing

Selv om tusenkunstneren, trombonisten og fløytisten Pjokken Eide har levd av musikken i lange perioder av sitt liv, anser han musikken først og fremst som «en glede og en hobby.»

konsertopptak

Bergenseren kom til Tromsø i 1982 i et anfall av «myk mann» (lokket hit av sin kone som allerede hadde fått seg jobb her) og ble umiddelbart ønsket velkommen inn i byens musikkmiljø. Og ikke bare av sin gamle venn Sverre Kjelsberg.

– Like etter at vi hadde flyttet hit traff jeg Sverre på Stortorget og han arbeidet da for Hålogaland Teater. Han ble glad for å se meg da jeg visstnok skal være en gudbenådet teatermusiker siden jeg spiller flere instrumenter. Men hele musikkmiljøet i Tromsø tok imot meg med åpne armer. Det var en raushet som jeg ikke har opplevd noen andre steder enn i Nord-Norge, sier Eide til Feedback.

LES OGSÅ: Beste konsert i Tromsø bys historie?

Her har han blant annet spilt med Skansens Fotvarmere og Plagiacci, men før Eide flyttet til byen markerte han seg først og fremst som medlem av progrockbandet Popol Vuh. Der hadde han vært fra bandet het Reidar Myhres Orkester og spilte til dans på forsamlingshus på Østlandet til skatteproblemer medførte et navneskifte til Arman Sumpe D.E.

– Det var en fantastisk tid i mitt liv. Etter hvert begynte vi å spille egne låter og ble belønnet for det med Spellemannprisen i 1972 – det første året den ble delt ut, så da kan du vel tenke deg hvor gammel jeg er, sier Eide og ler.

33 år senere ble Eide og sønnen Espen Sommer Eide historiske da sønnens elektronikaduo, Alog, vant en Spellemannpris i 2005.

I tillegg til trombone og fløyte som er hans hovedinstrument, spiller Eide også krumhorn, cornamuse, kontrabass, gitar og knappetrekkspill. Han har gitt ut to soloplater og spilt på utallige innspillinger for andre artister, deriblant Ole Paus, Tobben & Ero, Inger Lise Rypdal, Øystein Sunde og sin sambygding Jan Eggum.

LES OGSÅ: Tromsøs første outlaw

– Vi tjente ikke så mye på Popol Vuh, så alle guttene i bandet jobbet også som studiomusikere. Jeg tok aldri opp studielån da jeg levde av musikken. Til gjengjeld brukte jeg åtte år på jussutdanninga som er normert til fem.

Men det var aldri advokat han skulle bli.

– Den karrieren ble nedlagt på 70-tallet. Jeg jobbet med privatrett og møtte hele verdens bakside hver eneste dag.

Derfor tok han i 1978 jobb som forretningsfører ved Grieghallen, for deretter å ende opp som tekstforfatter for Bates reklamebyrå.

– Der fant jeg meg selv på rette hylle.

Like etter at han flyttet til Tromsø, traff han ved en tilfeldighet Knut Reibo og etter en natt med sjakkspilling og skravling (og litt vin) stiftet de reklamebyrået Signatur som etter hvert ble til Reibo & Cetera. I 2000 begynte han som markedskonsulent i Eksportutvalget for fisk. Men også her stakk musikeren seg fram. Som da han skulle pensjonere seg i 2011.

Den tildragelsen kan du se her.

– Jeg avsluttet med en kraftig fanfare da det skulle feires jubileum i Oslo Spektrum med hele fiskerififfen, over 800 personer inkludert tre ministre, til stede. Da hadde jeg laget en kampsang til det nye sjømatrådet og i all hemmelighet hyrt inn Kampen Janitsjar. Det ble et flott punktum for en lang yrkeskarriere.

Men ikke for hans musikalske virke.

– Nå øver jeg hver dag. Som pensjonist har jeg jo tid til det, avslutter Eide med sin smittende latter.

LES ALLE Feedbacks musikkminner


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.