Kanskje ikke, for er det ikke på tide å renovere tittelen «norgesvenn»?:
– Klart det finnes en del fallende stjerner som kommer hit for å dø, men norgesvenn kan brukes om mye mer, sa P3s musikksjef Håkon Moslet til sin gamle arbeidsgiver Dagbladet i 2011. Han viste da til nordmenns «gode smak» og betalingsevne som grunner for at mange artister kommer hit år etter år. Og ikke bare de tradisjonelle norgesvennene, men også nye artister.
Hjerterom for norgesvenner
I 2011 var Nazareth et av bandene Mosnes viste til. Det året spilte de på Kaldfarnes stadion på Senja, Tahitifestivalen i Kristiansund, Kulturhælja i Nordre Eiker og Sommerfestivalen i Selbu.
– Vi har hjerterom for Nazareth og Bonnie Tyler, sa Moslet.
Og Tromsø er intet unntak, selv om vi ikke var beæret med et besøk da bandet herjet langs norske landeveier som verst på 70-tallet. Debuten i Tromsø kom faktisk ikke før i 1985. Da var Morgan Lillegård, som sannsynligvis er Tromsøs største Nazareth-fan, på plass.
– Selv om konserten var en liten skuffelse da de spilte for en halvfull Skarphall, var det største minnet for min del backstage der jeg intervjuet dem, sier Lillegård til Feedback.
Rockestjerna som ble tromsøværing
Blodfan
Siden da har han sett dem flere ganger og anser bandets konsert på Finnsnes i Fest i 1986 som den beste han har vært på.
– På den tida var Nazareth fremdeles helter i Norge og da de lekte seg med «Smoke on the Water « mot slutten av konserten svingte det bra. Men den største konsertopplevelsen var på Kaldfarnes i 2011. Der bestemte jeg meg for å være blodfan og sto rett under scenen. Da fikk jeg bandet til å spille «Whiskey Drinkin’ Woman» og våknet opp uten stemme neste dag.
Så da har vi til en viss grad etablert at norgesvenner kan gi fullgode konsertopplevelser. Men er det nok?
Helter?
I sitt mer enn grundige svar går Lillegård, som er kommunikasjonsdirektør ved matforskningsinstituttet Nofima når han ikke lytter til hardrock fra 70-tallet, tilbake til tidenes morgen og legger for dagen en ensyklopedisk kunnskap om sine helter og deres vei mot stjernene og ned igjen.
– Nå er det du som bruker ordet «helter». Den statusen mistet de da de ikke skjønte at de burde ha gitt seg. Nå er det mest trasig når man ser nye konsertopptak med vokalist Dan McCafferty og det man tenker er «gi den mannen en krakk». Når de spiller i Lakselv i sommer er det bare bassist Pete Agnew igjen av originalbesetningen. Når det ikke lenger er like stas, må man på et etter annet tidspunkt gi seg. Da er det bedre for fansen å sette på ei plate fra det som var bandets glanstid – 70-tallet. Og aller helst ei LP-plate som knitrer litt, avslutter Lillegård.
I motsetning til Nazareth.
LES ALLE Feedbacks musikkminner