Hvordan kan man ellers forklare overskrifter som «Enkefeberen herjer i Tromsø, «Ekstra ekstraforestilling av Enken», de utallige henvendelsene til Byrunden om køkaos ved billettluka og de inngående profilintervjuene av solistene i forkant av premièren?

Og hvordan skulle så denne dekkes? Som vi av og til gjør, kanskje mest for å være kontrari, så sendte vi en anmelder som absolutt ikke var i nærheten av målgruppa: Yngve Nilssen, jazzentusiast og selverklært operaskeptiker.

– Tidligere møter hadde stort sett resultert i at fjernsynet var blitt skrudd av med et huff, og en helt annen type musikk ble skrudd på, forklarer han den 7. mars 1984 i sin reportasje fra premièren.

Kanskje ikke det beste utgangspunktet? Men:

– Nå ble det ikke til at de tre aktene ble den lidelsen som jeg i mine mest negative stunder hadde innbilt meg. De var riktig underholdende. Replikkene var passe lødig for en som gjerne ler høyt av en frekkis uansett hvor den serveres, konkluderer han.

Bare 79 år etter at operetten «Den glade enke» hadde premiere i Wien, kom denne internasjonale suksessforestillingen endelig til Tromsø. Operetten er på mange måter «Opera Light» både hva tematikk og musikk angår. Og med 19 operetter bak seg, må nesten mannen bak musikken til «Den glade enke» – østerrikeren Franz Lehár sies å ha mestret sjangeren.

– Musikken – den var velkjent og benyttet i flere av skolerevyene i byen. Et nytt og helt forskjellig inntrykk hadde dannet seg, skriver «Tromsøs» operaskeptiker. Hvis han fortjener den tittelen lenger ... Han sier det selv:

– «I ny og ne kom det også et tørt ’he’ fra en tidligere operaskeptiker»

I tillegg til tematikk, skiller operetten seg fra operaen ved at den kan drive handlingen fram ved hjelp av vanlig tale, noe som gjør den lettere å følge med på for «operaskeptikere». At den ofte handler om kjærlighet og sex er vel heller ikke til hinder for oppmerksomheten.

På slutten sitter så journalist Nilssen og irriterer seg over tromsøpublikummets manglende kulturelle kapital som ikke kan verdsette slik stor kunst.

– Blir det ikke stående ovasjoner, tenkte jeg da teppet hadde gått opp for sjuende gang uten at folk hadde reist seg?

Da publikum endelig reiste seg, trakk Nilssen et lettelsens sukk og konkluderte med.

– For ettertiden vil jeg bli å finne langt fremme i billettkøene når Den Norske Opera atter besøker byen ... og får jeg ikke billett ... Da kommer jeg til å ringe Byrunden.

LES ALLE Feedbacks musikkminner