Alarmen gikk på spalteplass:

– Hippie-bevegelsen – de purunge som elsker verden og hverandre mer enn alle andre – er nå lansert i Tromsø.

Datoen var 9. oktober 1967, helga etter at Prostneset skulle bli åstedet for Nord-Norges første «Love in» og hvor «man etter mørkets frembrudd skulle utføre bevegelsens elskovsplikter». En «love-in» er en fredelig og offentlig sammenkomst av likesinnede med fokus på meditasjon, musikk, sex og beruselse.

Velsignet av uvær

– Nå ville tilfellet at værgudene den utpekte dag viste seg fra en helt annen enn samarbeidsvillig side. [ ...] Gemyttene kjølnet nokså fort da oktoberværet med sludd og snøfiller samt regn vekslet om å velsigne de unge, skrev avisa triumferende. Noen ungdommelig motkultur var det tydeligvis ikke plass til her i byen!

I så måte var Tromsø både på linje med verdensbyer som London, Paris, New York og ikke minst San Francisco. De sto midt oppi «kjærlighetssommeren» enten de ville eller ikke.

Hippiekultur

Og verst var det for San Francisco som ble episenteret for fenomenet. Unge mennesker fra hele USA (og verden) oppsøkte Haight-Ashbury-distriktet, kjent for sin alternative kultur og livsstil basert på musikk, seksuell frihet, rusmidler og en «aggressiv» kulturpolitikk. I «Hashbury» traff de likesinnede og hippiekultur begynte å oppstå. Og da media rapporterte om denne, oppsto «Kjærlighetssommeren» som et fenomen da det fikk enda flere – noen anslår 100.000 personer – til å dra til San Francisco.

Fenomenet spredte seg til andre byer i Nord-Amerika og Europa og i oktober var altså turen kommet til Tromsø. Vi har jo ikke alltid stått først i køen for å omfavne nye kulturelle strømninger, særlig ikke en som kolliderer så til de grader med den rådende protestantiske arbeiderkulturen.

Fantastisk musikkår

Det leser vi da også mellom linjene:

– Det kunne være en fordel om fedre og mødre samt tanter og onkler passet bedre på de respektive håpefulle. Om ikke annet – så kunne de bli skrekkelig forkjølet slik været er på 70 grader nord høst- og vinterstid.

Kanskje det er for kaldt i Tromsø for fri kjærlighet?

Nå er det vanskelig å identifisere en sammenheng, men 1967 var for øvrig et fantastisk musikkår. Vi nevner i fleng:

The Doors, («The Doors»), The Velvet Underground («The Velvet Underground & Nico»), The Jimi Hendrix Experience («Are You Experienced» og «Axis: Bold as Love»), Frank Zappa («Absolutely Free»), The Beatles («Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og «Magical Mystery Tour»), Cream («Disraeli Gears»), Pink Floyd («The Piper at the Gates of Dawn»), The Beach Boys («Smiley Smile» og «Wild Honey»), The Rolling Stones («Their Satanic Majesties Request»), The Who («Sell Out») og 13th Floor Elevators («Easter Everywhere»).

Har jeg da glemt noen? Nei, de er bare utelatt på grunn av spalteplass.

LES ALLE Feedbacks musikkminner