Kanskje ble standarden satt med Jens Book-Jenssen på 50-tallet og Kirsti Sparboe på 60-tallet, for etter dette er det overraskende nok veldig få versjoner av en låt som har vært så populær. Og da ser jeg bort fra de sukkersøte versjonene fra De syngende husmødre og dansebandet Rikingan
Tekstforfatteren, mosjøværingen Sveinulv Jarnæs (1919-1953), døde bare et år etter at Jens Book-Jenssen slapp sin innspilling. Med det døde en ung kunstner lenge før han hadde funnet sin stemme.
Den opprinnelige pikenes Jens
Mosjøværing
Mosjøen var både stedet Jarnæs bodde i og levde for. Det sies at han hadde vanskeligheter med å si nei når folk kom til ham for å få skrevet ei revyvise eller en tekst til et jubileum.
Som dikter behersket han flere sjangre, men i tillegg hadde han ideer som fikk publikum til å le og gråte om en annen, og et organisasjonstalent som kunne få den mest skakkjørte revy på beina igjen. I tillegg var han musikalsk. Så til de grader musikalsk at da han fikk melodien av Bjarne Moe, satte han seg ned og skrev teksten.
Ifølge litteraturhistorikeren Per Amdam, som skrev forordet i Jarnæs’ eneste diktsamling, var hans mange begavelser også en kunstnerisk forbannelse.
Nordnorsk Visegruppe fikk ishavsskipper til å gråte
Kunstnerens gave og sorg
– Han bevarte alltid som for en kunstner både er gaven og sorgen: en høyt utviklet kritisk sans, ærbødighet og beskjedenhet.
Og hans manglende evne til å si nei, skulle bli hans død.
– Det var karakteristisk at han døde tre dager etter den 17. mai han selv så energisk og samvittighetsfullt hadde forberedt og ledet som formann i komiteen. Men at sykdommen var så farlig, det visste ingen, neppe heller han selv.
Diktsamlingen «Preludium» ble utgitt etter hans død og møysommelig samlet inn av hans venner og familie fra løse ark Jarnæs selv hadde etterlatt seg eller gitt bort.
Narvik-rockere med stort publikum i Polen
En utfordring
«Nordlandsnetter» er et klassisk eksempel på Jarnæs’ tekster, med melankolske naturbeskrivelser som folk lett kjenner seg igjen i. Han var en «folkets kunstner» og på 60-tallet fikk låten hans en ny dimensjon. I Kirsti Sparboes versjon, og med Arne Bendiksens produksjon, ble sangen en kommentar på avfolkning av nordnorske bygder, sentralisering og hjemlengsel.
Kanskje det er på tide å lage en ny versjon av denne nydelige låten, slik Vederkast gjorde med «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind»? Er det noen som tar utfordringen? Ondt Blod? Rolffa? Vederkast?
LES ALLE Feedbacks musikkminner