Den runde klangen av oldtidsinstrumentet bronselur møtte atonale korklanger i konserten som hadde fått tittelen «Tir alu» etter Ragnar Rasmussens nyskrevne verk som fikk avslutte denne konserten med Universitetskoret Mimas og en spenstig sammensetning av musikere.

Våre vikingverdier

Ragnar Rasmussen skrev sitt verk midt under flyktningkrisa for halvannet år siden, da avisenes kommentarfelt gikk varme. Mange av kommentarene refererte til gamle norske verdier, gjerne med henvisning til våre vikingforfedre.

Ragnar Rasmussen har gitt sitt bidrag til debatten gjennom verket«Tir alu». Fra hans side er det et beskjedent ønske om henlede oppmerksomheten til hva vikingene virkelig sto for. Trass deres hang til fyll, fest og vold, sto verdier som integritet, verdighet, gjestfrihet og anstendighet svært sterkt.

Håvamål og Bibelen

Tekstene han bruker i verket har han henta fra gamle norrøne tekster som «Håvamål» (Den høyes tale) og «Grimnismål» samt fra Det nye testamentet i Bibelen.

Og det er ikke så mye som skiller det ene fra det andre når det gjelder verdiene som formidles.

Fin innramming

Ragnar Rasmussens verk får ei fin innramming av konsertens øvrige program. Christian Eggen er den første som bringer bronselurene på banen i verket «Salvete» som åpner konserten. Instrumentene som spilles av de velrenommerte messingblåserne Gaute Vikdal og Jens Chr. Kloster, er nøyaktige kopier av bronselurer framstilt i perioden 1200–500 før vår tidsregning. Deres runde og varme klang og naturtoneskala gir assosiasjoner til noe gammelt som senere er blitt videreført iblant anna folkemusikk.

Senere i konserten er også Bjørn Andor Drage også innom denne klangen og melodikken fra farne tider i verket «Hårbardskvad».

Som en motsats til dette står den finske komponisten Einojuhani Rautavaaras fire sanger fra «Suite de Lorca» med spennende tonalitet og harmonikk som tilhører samtidsmusikken.

Og et sted imellom kan vi plassere verket «Jesu dulcis memoria» av renessansekomponisten Jacobus Gallus.

Et møte

Ragnar Rasmussens «Tir alu» blir på mange måter et møte mellom disse ytterpunktene. Han er langt fra like ytterliggående i forhold til samtidsuttrykkene som Rautavaara. Og om han benytter seg av bronselurer i instrumenteringa, så blir det likevel mer klangen enn det melodiske som tilhører oldtidsmusikken.

I tillegg tar han i bruk instrumentet serpent, et slangeforma blåseinstrument som var i bruk fra 1500-tallet til 1800-tallet, pauker, stortromme ambolt, og piano.

Han balanserer det hele fint mellom samtid og oldtid og gir verket en flott melodiøsitet i sangen og krydrer det med en spennende instrumentering til en totalitet som er solid.