(Kommentaren ble først publisert på Ronny Brattens Elvis-blogg 16/08/2017)

I dag tar jeg et lite opphold fra nedtellingen av sanger på bloggen for å rett og slett skrive noen ord om mitt forhold til Elvis. Årsaken til dette er selvsagt at det i dag er førti år siden Elvis Presley gikk bort. Hva er det med en mann som døde før jeg ble født som likevel har gjort slikt inntrykk at jeg bruker fritiden min til å skrive hundrevis av sider om han og musikken hans?

Jeg vet ikke. På en måte er jeg en klassisk fan: Elvis er min store helt, og ingenting av negative ting jeg leser om han eller hva enn han nå har gjort i livet sitt, forandrer på det. Jeg husker jeg klippet ut en artikkelserie i bladet Hjemmet om livet hans, og jeg husker jeg fikk min første Elvis-kassett som seksåring. Den het «Pictures of Elvis II» og inneholdt ti store slagere fra femtitallet.

Følelsen av å spole tilbake kassetten, sette mamma sin kassettspiller på 11 og høre «Jailhouse Rock» blåse ut av den lille høyttaleren, sitter fortsatt spikret til ryggmargen min. Eller den mystiske spøkelsestemningen i Blue Moon. Hvordan kunne samme mann ha stemmene til å synge begge disse sangene? Jeg leste bøker om livet hans, og fulgte han fra bunn til topp og til tragediens bunn gang på gang. Jeg stålsatte meg når de siste kapitlene kom med den endeløse nedturen.

Som tiåring kjøpte jeg boken «Elvis i våra hjärtan – här har du hans liv», skrevet av Kurt Thyboe. Thyboe førte en sikker penn og hadde noen beskrivelser av Kongen som fortsatt sitter spikret. Det hender jeg fortsatt tar fram boken og leser noen av betraktningene til Thyboe. Ikke minst der han stiller spørsmålet: Hva tok livet av Elvis? – og gir svaret selv: «Suksess». Som Ikaros fløy Elvis for nær solen og falt til bakken med brente vinger.

Som voksen har jeg brukt mye tid på å lytte til Elvis sine innspillinger. Jeg mener uironisk og seriøst at veldig få artister har levert så mange innspillinger på så høyt nivå som det Elvis gjorde. Han var ikke låtskriver, men i sine beste innspillinger er han selv produsent og leverer sangprestasjoner på et helt hinsides nivå.

Hvordan en mann fra fattige kår, med begrenset utdanning, som levde store deler av sitt voksne liv skjermet mot omverdenen, kunne synge slik at mennesker over hele verden føler han synger til, for og om dem, er det store mysteriet. «I et speil, i en gåte», heter det i Skriften, og Elvis var både et mirakel og et enigma.

Mange bruker mye energi på å diskutere hvorvidt Elvis stjal de svartes musikk eller var den som gjorde de svartes musikk kjent for hele verden. Av respekt for dem som kan mer enn meg om disse spørsmålene og ikke minst med tanke på den strukturelle rasismen som har delt det amerikanske samfunnet så lenge, skal jeg ikke si noe eplekjekt om det, selv om min personlige oppfatning er at Elvis fordelte og ikke stjal musikk.

Selv om han ble kalt The King Of Rock ‘n Roll, ble hans livsverk mer omfattende enn bare rockens barndom, hvor så mange av hans samtidige ble hengende igjen. Stemmen hans er rett og slett The Great American Voice, kanskje bare utfordret av Frank Sinatra. Men Sinatra var – til tross for at han også kom fra små kår – for polert, for high class. I alle fall ikke working class.

I Elvis sine liveopptredener på syttitallet fremførte han som oftest An American Trilogy, en gripende sammenføyning av Sørstatenes de facto nasjonalsang «Dixie», «All My Trials» – en gospelsang og «Battle Hymn of the Republic»; Nordstatenes marsj fra borgerkrigen.

Et gigantisk arrangement med band, orkester, blåsere, fløytister og herre- og damekor, som bygger seg opp fra innledningen «Dixieland, where I was born – early, Lord, one frosty morn’», til det enorme crescendoet, hvor alle instrumenter stemmer i, og vi hører Kongens veldige røst over det hele som ender i «glory, glory, Hallelujah, his truth is marching on». Men det som likevel kanskje er det mest intense øyeblikket kommer midt i sangen, etter det første massive refrenget: Sangen roer seg helt ned og Elvis kommer fløyelsmykt inn:

«Hush, little baby, don’t you cryYou know your daddy is bound to dieAll my trials, Lord, will soon be over»

Ord blir for fattige til å forklare Elvis. Det er derfor vi fortsatt dyrker han, førti år etter at han gikk bort. Alle hans prøvelser var over.