I samarbeid med Alison Krauss og T-Bone Burnett skapte Plant en av dette millenniets foreløpige klassikere med plata «Raising Sand» et tiår tilbake i tid. Også sammen med sin okkulte gamle kumpan Jimmy Page har Plant leflet med blues fra alle verdenshjørner («No Quarter» – 1994), da de med hell omskrev flere Led Zeppelin-klassikere til en egen tagning av MTVs altfor populære «Unplugged»-serie.

Plants forrige soloplate var heller ikke så verst, og denne plata er da også en fysisk reise i verdensmusikken. Fra Appalachia-fjellene i USA, via afrikanske rytmer og «hjem» til den keltiske musikken. På tittelsporet er det derimot østlig inspirasjon som gjelder, men her snubler 69-åringen i mine ører. Noen ideér er mer spennende i teori enn i blåøyd praksis.

Musikken klaffer bedre når Plant blander den hvite folkemusikken med den svarte originalbluesen, som på «Bones of Saints». «Carry Fire» er allikevel langt fra noen renraset folkplate. Det gamle rockeskinnet klarer/ønsker ikke å styre helt unna fuzzpedalene og tungrocktrommene, og «New World» er et av eksemplene på at den tidligere Zeppelin-sangeren fortsatt behersker muskelfleksing og bredbeint tramping.

Som på den tre år gamle forgjengeren «Lullaby and the Ceaseless Roar» har Plant benyttet seg av ferdighetene til backingbandet Sensational Space Shifters – også i låtskrivinga. Disse musikerne har et bredt register både når det kommer til sjanger og instrumentering. Balladen «Season’s Song» er en av platas beste øyeblikk – mye på grunn av et arrangement som er enkelt, men allikevel sofistikert.

Plants lett gjenkjennelige stemme har ikke tapt seg de to siste tiårene, selv om 70-tallets falsettgud i baris er et fjernt minne. Han vet hvor trykket skal legges i melodilinjene, og har en disiplinert fremtoning.

For oss med sans for denne engelske rockbautaen, er denne skiva nok et hyggelig gjenhør. Det er en del moro på Plants reise gjennom forskjellige musikalske plantasjer, selv om han også gaper over for store områder i slengen. At «Carry Fire» havner et stykke bak klassikerne i Robert Plant-seksjonen er sånn sett helt greit.