Skamløse snørrvalper tar rocken tilbake til ungdommen

Få unge, norske band har klart å skape like mye blest rundt seg selv som Tromsø-guttene Lüt. Med sitt debutalbum gir sekstetten oss hype-skeptikere ni kontante klask i bakhodet.
De er ingen lütryggede sütrekopper, sekstetten fra Tromsø. 
            (Foto: Brage Pedersen)

De er ingen lütryggede sütrekopper, sekstetten fra Tromsø. Foto: Brage Pedersen

Pop, rock’n’roll og hardcore er den (u)hellige treenigheten Lüt sverger til, og bandet har særpreg og friskhet nok til å skille seg fra massene av rock med «sintestemme». Mange av de nevnte lider som følge av fraværende humor, der pompøst føleri forsøksvis skjules bak tatoveringer og olme blikk. Lüt har klokt nok valgt å drite i dette, og velger heller å yppe til fest.

De siste to årene har Lüt sluppet en rekke kraftfulle singler som har blåst opp forventningene til denne plata. «Pandion» tyder på at det var smart å ta seg god tid med fullengder-debuten. Skiva er nemlig enda råere og bedre enn jeg hadde håpet på, og inneholder null grå fyllmasse.

Den enkleste og mest treffende beskrivelsen av Lüts musikk er enkel og grei: De sparker ræv – hardt og presist – med et selvsikkert glis attåt.

«Du vet ingenting» er det beste «alene-hjemme-fest-anthemet» et norsk band har sluppet på Gud vet hvor lenge. Lüts aller beste låter frigjør så mye dopamin i hjernen at kroppen umulig kan forholde seg apatisk. Denne rusfølelsen minner om rocksjokk-effekten Turboneger hadde da de fortsatt var farlige på 90-tallet. «Bedre før» har da også mer swagger og attitude enn en nypult Mick Jagger etter et besøk på bakgårdsapoteket.

Fokuset på melodi og groove betaler seg i låter du umiddelbart kaster en knyttneve i lufta til, i tillegg til at du etterpå nynner videre på refrengene – som regel etter kun én gjennomlytting. Jeg har alltid slitt med pop-punk – mye fordi sjangeren seiler under falskt flagg, der man låner staffasje for å tøffe seg litt med. Lüt spiller derimot pur popmusikk, der det hardcore-influerte soundet fungerer som et ypperlig springbrett for energien som fosskoker i låtene.

Bandet er en gjeng skamløse snørrvalper, som i rocksammenheng er en kompliment. Dette er rock som også vil ha den peneste jenta i klassen i fanklubben – ikke kun nerdene som kjenner til the secret handshake. Uten å noen gang på noen måte ha vært den peneste jenta i klassen, vil jeg tro at disse seks talentfulle sprettballene har stor sjans til å lykkes med dette – en påstand som støttes av hyppig radiospilling.

Tar man i betraktning at de ni låtene som utgjør «Pandion» er spilt inn i flere forskjellige tidsperioder, er dette et homogent album der kapitlene flyter fint inn i hverandre. Uten å ha vært til stede i studio, vil jeg tro at en betydelig del av rosen bør tildeles produsent Ariel Joshua Sivertsen. Spilleferdighetene er upåklagelige, men det er allikevel de svært fokuserte og intelligente arrangementene som imponerer mest.

Rock var i utgangspunktet ungdomsmusikk, men denne herligste av alle musikktyper er i 2017 ofte som trivelige museumsbesøk – uten at det er noe galt eller unaturlig i dét. Dette Tromsø-bandet er (som alle andre) ikke revolusjonære, men med «Pandion» gir Lüt rocken tilbake til ungdommen – uten at en blasert «kred-gubbe» som undertegnede faller av lasset.

Denne skiva gir meg ny tro på menneskehetens fremtid med gitar rundt halsen og fuzzboks under joggeskoene. Sterk femmer.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.