«Omtrent så langt fra Nintendos lystige toner man kommer»

Tromsø-bandet Banaan beviste at man ikke trenger fullt hus for å levere en minneverdig konsertopplevelse.
(Foto: Mats Gangvik)

Foto: Mats Gangvik

Banaan startet visstnok i sin tid som et elektronisk soloprosjekt for nøkkelmedlem Rudi Eide, men har i løpet av den siste tiden utviklet seg til å bli et helstøpt instrumentalband jeg har hørt mye om, men dessverre altfor lite på. Etter fredagens konsert på Driv skal det derimot en hel del til før jeg frivillig går glipp av neste opptreden med den relativt ferske Tromsø-kvintetten.

Om Insomnia-festivalen har bommet litt på promoteringen i forkant tør jeg ikke spekulere så mye i, men da dørene til SNN-scenen åpnet var det ikke akkurat stinn brakke, for å si det forsiktig, men dette preget heldigvis ikke bandet nevneverdig.

Det hersker liten tvil om at gutta bak det småtåpelige bandnavnet tilhører en generasjon som kjenner sin Koji Kondo, og fra første tone i første låt ble man oppsiktsvekkende klar over at man kom til å være vitne til noe helt spesielt. Elementer fra både TV-spillmusikk og progrock var sømløst til stede, og lydbildet dypt og intrikat, uten å bli verken pompøst eller påtatt. Uttrykket kan kanskje best beskrives som et møte mellom Explosions in the Sky og Yuzo Koshiro.

Skal man trekke fram chiptune-elementene er dette temmelig seige greier, og omtrent så langt fra Nintendos lystige toner man kommer. Vi snakker heller om et sted mellom god, gammeldags Sega og MS-DOS, der Sonic the Hedgehog og Jazz Jack Rabbit har startet band sammen med Ozric Tentacles etter å nylig ha gjort det slutt med dama.

Eller, som jeg overhørte noen på konserten ganske treffsikkert definere: «Dættan hær e det bæste fra alle Jaga Jazzist-låtan samtidig». Blandingen av den kontante live-energien fra de gylne årene til Ralph Myerz and the Jack Herren Band, ispedd elegansen og improvisasjonsegenskapene til 90-tallsheltene Tortoise, gjorde at det noe fåtallige – men svært lydhøre – publikummet var fullt og helt til stede med bandet hele veien.

Noe som derimot føltes litt «out of place» var bandleder Eides stadige gestikulasjoner og signaler til resten av bandet, spesielt når det i utgangspunktet groovet som juling. Det endte bare med at bandet virket litt usikre på tampen av en ellers knirkefri konsert.

Uansett er dette et band man bør se opp for, spesielt om man har sansen for nerdete referanser og ukonvensjonelle løsninger. Det eneste som hindrer fra toppkarakter, er at jeg vet bandet utvilsomt har mer å gå på.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.