«Dette er en elektronikafestival, ikke sant?»

Strange Hellos ga nylig ut et overbevisende debutalbum. Live har de fortsatt litt å gå på.
(Foto: Tom Stian Martinsen/Insomnia)

Foto: Tom Stian Martinsen/Insomnia

Strange Hellos har i det siste fått strålende kritikker for debutplata «Chromatic». Feedbacks anmelder ga albumet fem øyne på terningen og dro sammenligninger til band som både I Was a King og legendariske Teenage Fanclub. Man kan trygt si at bandet med tre gitarister er en av de minst Insomnia-aktige bookingene vi har sett på festivalen på en stund, selv om både progsvenskene Dungen og Public Enemy tidligere har vært headlinere.

Frontfigur og tromsøværing Birgitta Alida Hole har tidligere gjort seg godt bemerket med sitt andre band, Lumikide, som grenser til å være et kunstprosjekt i det musikalske uttrykket. Strange Hellos er derimot hakket mer tilgjengelig med sin stadionvennlige gitarpop, og det skapte en del forventninger til konserten.

Etter noen minutter med en øremasserende synth-intro ruslet de seks medlemmene på scenen, og etter litt ytterligere nøling gikk bandet i gang med sin første låt. Bergens-bandet fremstår som utrolig samspilt, og lydbildet er stort og monumentalt også live.

Bandet har knekt koden for å skrive catchy og minneverdige refrenger, og powerpop-låtene sendte tankene til alt fra 90-tallsblaffet Garbage til The Pixies på sitt mest melodiøse.

Dessverre var hovedvokalen litt lav i første del av konserten, og ble dermed vanskelig å oppfatte til tider. En annen ting som ikke satt helt var kommunikasjonen med publikum, og bandet fremsto ofte som litt utilpass og upersonlig på scenen. Her tror jeg nok bandet med fordel kan la frontfiguren slippe litt til mellom låtene.

Gitaristene tok likevel ansvar for praten mellom låtene, og kommenterte like greit den litt spesielle bookingen:

«Veldig kult å bli invitert på en ... dette er en elektronikafestival, ikke sant? Vi tar en folk-låt.»

Det er verdt å nevne at hele bandet leverte nydelig vokalarbeid, og det er alltid kult å se band der alle kan bidra med solide koringer. Bruken av «back-tracks» var også smakfullt utført, så man slapp å plages med å lure på hvor den usynlige keyboardisten sto gjemt.

Strange Hellos låter som et veletablert band allerede, og har uten tvil pop-teften som skal til for å skrive sterke låter. Jeg håper jeg får se en litt mer utadvendt og underholdende live-versjon av bandet neste gang de spiller i Tromsø. For potensialet er der, og dette er et band som trolig kan nå både langt og bredt i årene som kommer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.