Navn, alder: Ola Asdahl Rokkones, 34 årBand: Marit Sandvik & Nova Onda, Magyar Hot Club, Mean Steel, m.flAktuell med: «I denne søte juletid», sammen med organisten Terje BaugerødGig-aktuell: Julekonsert i Ishavskatedralen 8.desember, og skoleforestillingen «Ubeskrivelig!» i Finnmark og Nordland

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– I disse dager går det mest i musikken som tilhører forestillingen «Ubeskrivelig!», der jeg spiller egenkomponert musikk for en og to saxofoner. Snart blir det også mye fokus på julemusikk, når jeg skal på turné i begynnelsen av desember. Et fellestrekk ved det meste av musikken jeg spiller, er at den inneholder saxofon - i en eller annen form.

– Dessuten er et viktig kriterium at jeg også liker musikken jeg spiller. Med det utgangspunktet ligger veien åpen for å hoppe skamløst mellom diverse jazz- og klassiske sjangre, samt endel folkemusikk. Det er egentlig enklere å si hva jeg ikke spiller: Country, soft rock, skandinavisk danseband og EDM styrer jeg lett unna. For øvrig vil jeg påstå at jeg er en åpen fyr.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Uten tvil låta «You Can Have Watergate, Just Gimme Some Bucks & I'll Be Straight» med The J.B.'s. Digger teksten, og det er en av de få jeg kan i sin helhet - uten å måtte ha jukselapp.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Jeg var optimistisk der og da, men i ettertid er det lite som overgår turen med Magyar Hot Club til den russiske byen Onega og Taibola-festivalen i juli 2015. Vi kjørte fem timer med en buss uten fjæring fra Arkhangelsk, på et vaskebrett av en gjørmevei gjennom den uendelige taigaen - kun én stopp fordi en av de andre passasjerene måtte spy.

– Etter å ha krysset en svær elv med ferge, kom vi omsider frem til stranda der festivalen skulle være. Temperaturen var kun 11 grader, og regnet pisket. Vinden stod inn fra Hvitehavet, og rett inn på scenen. Vi frøys som noen hunder, men «backstage» var bare to 4-mannstelt.

– Da konserten var ferdig, avslo vi høflig tilbudet om å sove på festivalcampen og insisterte i stedet på å bo på hotell inne i selve byen Onega. Vi ble skysset tilbake til elven, der vi stod i mørket og trodde vi ventet på fergen. I stedet kom det en liten jolle med en skremmende taus «fergemann». Jeg fikk følelsen av å stå ved bredden av Styx. Jollen var mindre enn kontrabassen, så kontrabassen måtte ligge på tvers. Vi var totalt seks personer i båten, hadde Det Norske Veritas sett oss hadde de ikke blitt blide. Fergemannen måtte sitte oppå påhengsmotoren på vei over for å få plass. Jeg tror jeg fortsatt er i live. Men konserten ble en suksess, da.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Hva krever du at arrangøren skal  stille med?– Alltid godt med litt snacks når man først skal leske strupen etter konsert. Jeg har blitt helt hekta på røkt patagonisk tannfisk, gjerne med rømme og kapers, og oppå noe kjeks. De kan godt fikse et fat med det, altså.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– De som kjenner meg godt, vet at jeg har et lidenskapelig og sentimentalt forhold til postrockbandet Stereolab. Utrolig nok, fordi de har jo ingen saxofonist i bandet. Jeg har til og med gjort en håndfull DJ-sets på byen i Tromsø, der jeg utelukkende har spilt musikk fra Stereolab sin katalog. Selv synes jeg det har fungert veldig bra, men jeg må innrømme at det har vært litt lite etterspørsel etter det i det siste.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Utendørskonserter i minusgrader er jeg generelt skeptisk til. Jeg spilte en gang utendørs i -15 grader. Det var så kaldt at det snødde inni saxofonen, og jeg måtte grave ut snø av hornet mellom låtene.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Irsk folkemusikk, og da skulle jeg gjerne spilt banjo.

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Nå er det ikke godt å si hvordan noen noensinne kan klare å engang tangere Ragnar Olsen, med alt det han har gjort både som musiker, oversetter og tekstforfatter. Men av unge musikere og artister i dag, vil jeg kanskje trekke frem komponisten Alexander Aarøen Pedersen. Han har noe veldig spennende og lovende på gang! Hvem vet - kanskje han blir den nye John Williams?

– Når så du sist ditt eget blod?– I forrige uke, da jeg monterte snøfangere på taket! Trygt forankret i sikkerhetsline fra pipa, med hodet ned mot takfoten. Jeg følte meg ganske keitete, og var mest redd for å miste enten mitt eget feste eller noen av verktøyene. Istedet skulle jeg klare å skjære meg bittelitt ytterst på høyre pekefinger. AU! Til tross for litt blodsøl ble snøfangerne montert, og nå har såret grodd.