Den utvidede reutgivelsen av bandets andre album, «Olsen›s Lot» fra 1996, kunne ikke ha vært timet bedre.
I dagens Feedback-musikkintervju avslører vokalist Paal Flaata at Atle «Al DeLoner» Bystrøm, Ron Olsen og Flaata selv leker med tanken om å spille inn et nytt album sammen.
Ingenting passer dermed bedre, enn en høyst subjektiv og sånn passelig høytidelig gjennomgang av Midnight Choirs albumkatalog.
Lesemusikk, i form av en selvkomponert «Best of Midnight Choir»-spilleliste, finner du HER.
«Midnight Choir» (1994)
Debutplata innledes av den smellvakre countrypoplåten «Talk To Me», som jeg har vanskelig for å tro at bandet vil utelate fra fremtidige livesett. Resten av plata klarer ikke helt å følge opp dette sukkertøyet av en låt.
Selve lydbildet fremstår i dag som noe datert på den godlynte soullåten «What Am I Worth To You?» og rockeren «Rock Bottom». Førstnevnte er overhodet ikke «Dance With A Stranger», men heller ikke «Sam & Dave», mens sistnevnte er prov på at verken Flaata eller hans medspillere har sin spisskompetanse innen durstemt rock.
Rootsrocken sto veldig sterkt i Norge på denne tida, spesielt gjennom publikasjonen Beat – så Midnight Choir var på en måte på rett plass til rett tid, selv om de egentlig ikke lignet på noen andre norske band.
Trioen gjør en fin versjon av superhelten Gene Clark sin «Gypsy Rider», men denne låten har jeg i ettertid hørt bedre på Paal Flaata sine solokonserter, som en duo med tangentvirtuosen Gøran Grini.
Flaata er da også mannen som løfter denne plata over gjennomsnittet av soul-, blues- og countryinspirert rock. Mannen nyter godt av et medfødt toneregister svært få kan matche. Han har country-knekken, og kan sannsynligvis synge den plumpeste Rorbua-grovis om til den vakreste melankoli.
Flaatas største styrke er allikevel, at han virker til å ha en helt unik forståelse for materialet han fremfører. Denne musikalske intelligensen er uhyre sjelden, og eleverer vokalisten til et høyere nivå enn normalt talentfulle smørsangere.
Sistesporet «Lift Me Up» oppsummerer plata godt: Debuten er bandets lyseste og mest konvensjonelle album. Blant de ti låtene finner vi noen ordentlige gullkorn, men totalt sett er «Midnight Choir» et ujevnt album. Dette er det eneste av trioens fonogrammer som tidens tann har vært litt slem med.Terningkast: 4
Undertegnedes første møte med bandet. Jeg husker spesielt godt sjokket det medførte, at dette var norsk musikk. Det låt liksom alt for bra til at det kunne være tilfelle!
Vi som var tenåringsrockere på 90-tallet omtalte dette som countrymusikk, noe som i dag blir en altfor snever beskrivelse – men det luktet langt mer hest og kjerre av «Olsen’s Lot», enn trendene som herjet rocken og populærmusikken for øvrig på denne tida. (Midnight Choir fremsto som selve antitesen til et av undertegnedes yndede hatobjekt på midten av 90-tallet: nemlig Blur). Den bekmørke og iskalde åpningslåten «Long Hard Ride» låt som en nordisk utgave av gromlåtene David Eugene Edwards på samme tid skapte under navnet 16 Horsepower.
Chris Eckman fra heltebandet The Walkabouts (som i dag altfor sjelden dras fram i lyset av musikkmediene) ble hentet inn som produsent, og Seattle-musikeren løftet «Olsen’s Lot» opp på et høyere nivå enn debutplata.
Den åpne og luftige produksjonen gir musikerne større spillerom. Måten smerten formelig spruter ut av Bystrøms gitarspill på «Jeff Bridges», er direkte uhørt. På «Heavy Rain» presterer han attpåtil å oppdatere uttrykket til Richards og Wood.
Den største forbedringen, var allikevel selve låtene. «When Wedding Bells Ring» låter som en særdeles vellykket fusjon av erke-country og Springsteen fra «Tunnel of Love»-æraen. Knyttneveslaget «Sister of Mercy» sender fortsatt tankene til Johnny Cash-skiva «Unchained», som kom ut samme år. Denne låten er in tillegg en av mange på «Olsen’s Lot» som er dandert med sjelden utsøkte strykearrangementer.
For en pjokk med akutt kjærlighetssorg, var dette albumet remedien som verken apoteker eller ulovlig tilegnet alkohol kunne hjelpe på. (Eller så gravde man seg kanskje bare ende lenger ned i emo-gjørma, hva faen husker man egentlig? Særdeles vakker musikk er det i alle fall!).
«The Ballad of Emma DeLoner» er platas mest eksplisitte og episke kjærlighetslåt. Eckmans inntog på produsentsiden fikk også den særdeles heldige bieffekten at amerikanerens kumpan Carla Torgerson bidro med sang. «The Ballad …» er en av mange Midnight Choir-låter som nyter godt av Torgersons vokale hjelp.
Refrengene er mer potente enn på debuten (hør bare «Death Second Inches Away»), og uttrykket er tidvis ganske likt debutplata til Madrugada, som dukket opp tre år senere. «Sister of Mercy» er vel også det nærmeste bandet har hatt en hit. Sporene av pubrock og soul er på «Olsen’s Lot» borte, og erstattet med en langt mer eksentrisk fasade og innhold.
Dette er et album som inneholder en god del av Atle Bystrøms aller beste komposisjoner, og et verk som oser av kreativt overskudd. En sterk femmer, dette.Terningkast: 5
Les også: «Som å ligge med ei eksdame»
Her er det ingen vits i å liste seg rundt grøtfatet: Dette albumet er et forbanna mesterverk!
Selv for en gudløs faen som undertegnede, virker det noen ganger (dog svært sjelden) som om musikk kommer fra et sted som er større enn menneskelig forklarlig. «Amsterdam Stranded» er en slik plate.
Med fare for å låte svulstigere enn en flosshatt med kremtopp: Det hviler en spesiell ånd over denne plata. Det er noen magiske krefter i sving mellom de ofte spartanske arrangementene. Forklar det den som kan. Eller forresten – la meg leve i lykkelig uvitenhet.
Hvis jeg er nødt til å velge, anser jeg tittelsporet som Midnight Choirs aller sterkeste låt. Hudløse perler som «Muddy River of Loneliness», «Harbour Hope» og «Mercy of Maria» følger like etter.
Jeg var så heldig å få sett bandet live to ganger før milennuimsskiftet, og første gang var når denne skiva var blodfersk. Dette var første gang jeg virkelig forsto bassist Ron Olsens enorme betydning for bandets uttrykk og egenart. Å se den skalla maestroen stryke over kontrabassen som om det var et nyfødt barn i det ene øyeblikket, for så å denge løs på det like etterpå, ga ordentlig hakeslepp.
Midnight Choirs mest lavmælte album er også deres beste, og noe av den beste musikken som har opprinnelse på norsk jord.Terningkast: 6
I uttrykk, plasserer «Unsung Heroine» seg en plass imellom «Olsen›s Lot» og «Amsterdam Stranded». Musikken er ikke like søkende, men snarere en oppsummering av hva bandet hadde gjort fram mot årtusenskiftet.
Derfor virker ikke innledningen på plata så spennende heller. Trioen hadde funnet sin stil, og sto for første gang i fare for å fremstå som traust. Det gjorde de allikevel ikke – til det er det altfor mange sterke låter på «Unsung Heroine».
Eckman og Torgerson var fortsatt med på laget, og Carla Torgerson drister jeg meg til å kalle Midnight Choirs egen unsung heroine. Dette er faktisk MC-plata (den barnlige delen av meg har alltid hatt lyst til å omtale dem som MC3, som en slags «homage» til Detroit-rockerne MC5) som ligner mest på Walkabouts, og det er i hovedsak Torgersons «skyld». Den rufsete og varme serenaden «Empty Streets» er hennes beste innsats for Skien-bandet.
Dette er en jevn plate, sett bort ifra det unødvendige åtteminutters introverte tittelsporet. «Snow in Berlin» og «Double Blank» er ordentlige innertiere, og trioens coverversjon av Spains «Spiritual» eies helt og holdent av Paal Flaata – noe som nesten er frekt å si, med tanke på den meget flotte og barske versjonen Johnny Cash gjør.
Aller best er allikevel «Violence of the World» – huttemegtu for en gåsehudmaskin. Når Flaata går en oktav opp i tredjerefrenget, føler jeg det på kroppen hver gang.Terningkast: 5
Atle Bystrøm får virkelig ut bandets indre goth-rockere med «Into the Dark», som er det minst effektive åpningssporet på noe Midnight Choir-album. På «Waiting For the Bricks to Fall» virker det som om kreativiteten for første gang blir stående i stampe for bandet. Det merkes best i låtskrivingen til Bystrøm, som preges av enkle, repeterende akkordrekker.
De «kunstneriske frihetene» begynte også å løpe noe løpsk på dette albumet. «Motherless Child» er ikke en låt, men en fem minutter lang lydcollage. Når man har en sanger som Flaata i bandet, bøller man seg ikke fram foran mikrofonen selv, slik Bystrøm gjør på «Mrs. Donald». Det er ingen som inviterer lydteknikeren til å gjøre gitarsoloen, for å si det slik.
Heldigvis finnes det også gullkorn av en størrelse som få andre band kan matche på «Waiting». Den gospel- og folkinspirerte perla «Will You Carry Me Across the Water» er nydelig, og «Long Time Ago» er en direkte episk låt, som løftes av den lyse korsangen.Terningkast: 4
EpilogFra et rent statistisk ståsted, kan man peke på kvalitetskurven på Midnight Choirs album, og peke på 2003 som rette tidspunktet å gi seg på. Dette støttes også av fornuften. Å slutte mens leken er god, er temmelig undervurdert i musikkbransjen. At bandet ga seg før de rakk å gi ut noe dårlig, er også en del av grunnen til at vi har så gode minner om dem, og en direkte årsak til at en rekke gjenforeningskonserter er sterkt ønsket av publikum og media.
Så, velkommen tilbake, Midnight Choir! Det blir spennende å se hva dere finner på.