Sesongpremiere
«Robinsonekspedisjonen»
Norsk realitykonkurranse i 13 episoder
TV 2, søndager kl. 20.00-21.00 med fortsettelse 21.45
«Robinson» var etablert som TV3s kanskje sterkeste merkevare da TV 2 i fjor tok over den 15. innspilte sesongen og satte den sammen etter egne mål.
Flere varianter er forsøkt de siste årene, som nordlendinger mot sørlendinger, gammel mot ung, og himmel mot helvete. I 2012 ble hele ekspedisjonen flyttet til Vinter-Norge, og i 2013 knivet tidligere «Robinson»-deltagere mot tidligere «Paradise Hotel»-deltagere i Malaysia.
Les også: -Folk spekulerte i om jeg var i fengsel.
Tilbake til røttene
Nå er ekspedisjonen på mange måter tilbake til røttene, men oppleves samtidig fornyet. Forførende landskapsbilder er i fokus i større grad enn tidligere, og det slås på stortrommen allerede fra første scene.
Dennis Storhøi leverer den dypsobre fortellerstemmen som forklarer konkurransen så også uinnvidde seere forstår den: På en øy i Filippinene skal en gruppe nordmenn med lite mat og få hjelpemidler kjempe mot elementene og hverandre i 40 dager – i Robinson Crusoes ånd.
Vi ser dem som en flytende prikk på et stort blått hav, der de padler seg inn mot en ventende strand – til Christer Falck selvfølgelig dukker opp i motorbåt og gir en uventet beskjed. Så begynner alvoret.
Programleder Falck er som vanlig ikke redd for å gå etter de svake punktene og trykke til, noe vi ikke minst får se under Øyrådene der de tapende lagene må stemme ut en deltager.
Les også: Tromsøjente med i årets Robinsonekspedisjon.
Konkurranser
Kappestridene som avgjør hvilket lag som havner i Øyrådet, veksler mellom helt enkle spisekonkurranser og hinderløyper med tidvis intrikate innretninger. Det holder knivingen frisk og spennende.
I tillegg er castingen god, med variasjon fra veltrente besserwissere som tror de vil vinne fordi de har sett Bear Grylls på TV, til blide, ferme fargeklatter som hevder de ikke duger til noe. Og det går ikke lang tid før de første konfliktene bygger seg opp, mellom dem som vil spare på energien og dem som vil bygge le før natten. Og kjeklingen fortsetter: De stadig boblende intrigene avtar ikke i styrke etter hvert som sulten øker.
Men mellom renkespillene byr «Robinson» på bad i lekre landskapsbilder: knallgrønne åser mot hvite skydotter og asurblå sjø. Det dveles ved havørn i flukt, krabbende kreps, og mil etter mil med fristende sand. Og så styrkes synsinntrykket med strykeorkesterspill verdig et britisk periodedrama.
«Robinson» i ny drakt tar seg selv på alvor, og kler det.
(Anmeldelsen er basert på de tre første episodene)
