Les historien om Jonnys arbeidsliv her!
Avistegner Odd Klaudiussen har kjent Jonny Hansen i mange år, og de har jobbet tett sammen siden Hansen kom tilbake til iTromsø i 2002.
– En av de opplevelsene jeg husker best med Jonny, var da vi reiste til Oslo sammen i 2010 for å se på utstillingen min på Stortinget. Vi hadde en avtale med Øyvind Korsberg som skulle vise oss litt rundt. Etter ei stund sa Jonny til Øyvind at «Du skal være glad for at Klaudius ikke er i politikken». Da svarte jeg at det var nok rot i tegningene mine om jeg ikke skulle begynne å rote i politikken i tillegg. Jonny brøt ut i latter, og det var en litt spesiell situasjon. Det er jo litt «ordentlig» og offisielt på Stortinget. Det var minnerikt å reise med Jonny. Han er en mann alle kjenner, og det ikke bare i Tromsø. Det merket jeg godt da vi var i Oslo sammen.
– Det er noe eget med latteren til Jonny. Når Jonny ler, så høres det ut i hele redaksjonen. Det samme gjelder for så vidt de få gangene han blir skikkelig forbanna. Det hører man også godt ...
– Jonny er på en måte avisverden i egen person. På tross av alderen var han tidlig frempå digitalt, og han har mange tanker om hvordan fremtidas medieverden ser ut. Jonny sitter på mye klokskap, og han er også en person man får umiddelbar tillit til. Det jeg kommer til å savne mest når han slutter er nok de private samtalene våre, om alt fra fjas til seriøse emner. Men vi skal samarbeide med noen prosjekter videre også, så det er jo ikke slik at det er farvel for alltid.
John Strandmo har vært journalist hos iTromsø siden 1978. Han har vært en god venn av Hansen i mange år, og har jobbet under Hansen siden han kom tilbake til avisen i 2002.
– Jonny har betydd mye for mitt yrkesliv. Han sørget jo for eksempel for at jeg fikk fast jobb i avisa i 2002. Jeg fikk nemlig Jonnys jobb da han begynte hos Nordlys. Sånn sett kan man jo si at han har gjort Lokal-Tromsø en stor tjeneste ved å hente inn meg som journalist, eller hva? He-he!
– Det er ingen tvil om at Jonny er en markant skikkelse i Presse-Tromsø. Selv om han var «fiende» hos Nordlys i mange år har jeg fulgt han tett i gjøremål og skriverier. Han har blitt holdt under oppsyn, for å si det sånn.
– Det var et enormt pluss for oss at Jonny kom tilbake til avisa i 2002. Han tilførte lederskiktet vårt en betydelig tilvekst. Jonny er en konfliktløser, han er en veldig lun og behagelig person, og er grei å forholde seg til. Det kommer aldri sure miner fra den kanten, heller!
– Jonny har også tilført journalister og klubben flere goder, og vært en god samarbeidspartner i den sammenheng. Jonny har egentlig markert seg på alle områder. Han har vært en medspiller både med og uten keeperhanser, og i mange tilfeller en reddende engel.
Ronald Johansen har vært fotograf hos Mediehuset iTromsø i 37 år, og har hatt Jonny som redaktør siden 2002. De to har – som markante skikkelser i Presse-Tromsø – kjent hverandre i mange år.
– Det første jeg kommer på hvis jeg skal trekke fram noe om Jonny er hans fantastiske interesse for skøytesporten. Han har fortalt meg mange historier om at han som unggutt fikk autografen til Ard Schenk og et par andre store, nederlandske skøyteløpere. Jonny var også med på å få Sprint-VM på skøyter til Tromsø. Om det var direkte eller indirekte er jeg ikke sikker på, men at han hadde et ord med i laget er jeg overbevist om! I tillegg var Jonny er særs habil keeper for Fløya for noen kilo siden. Det er det kanskje ikke alle som vet. Jevnt over har Jonny en utrolig interesse for sport – og da især skøyter og fotball – og vi har hatt mange gode samtaler om sport sammen.
– Jonny har også en veldig medmenneskelig evne til å ta seg av medarbeidere. Det har vært gull verdt for iTromsø. Han ser mennesker som har en tøff arbeidssituasjon, og har vært et uvurderlig menneske her i redaksjonen. Jonny har bare gjort en ting jeg ikke har tilgitt ham for gjennom vårt bekjentskap. Det var å endre navnet på «Gammelbildet» til «Bybildet». Det kommer jeg nok ikke til å tilgi heller, men det kunne jo vært verre.
– Jeg kommer til å savne Jonnys gode, tunge engasjement for papiravisen. Den har han vært veldig opptatt av selv om de digitale mediene har blitt mer og mer viktig. I tillegg har Jonny alltid vært veldig opptatt av det gode bildet, og det kommer jeg også til å savne i arbeidshverdagen.
Svenn A. Nielsen begynte å jobbe i Nordlys i 1985, og var mange år i samme redaksjon som Jonny Hansen. Nielsen var politisk redaktør i Nordlys mellom 1997 og 2002, og de to hadde et tett samarbeid i landsdelsavisa.
– En av de mange historiene jeg kunne fortalt om Jonny er veldig betegnende for hvilken person han er. Da jeg var vaktsjef og Jonny var desksjef i Nordlys havnet jeg i en personlig krise. Jeg trengte vegger rundt meg. Jonny var med en gang på plass, og tilrettela for meg slik at jeg kunne være i jobb. Det var aldri noe problem, og Jonny hadde alltid holdningen «dette fikser vi, ingen problem». Aldri har jeg møtt en person som så smidig og enkelt klarte å holde folk på jobb mens igjennom en personlig krise. Han er lojal og forståelsesfull, og han skaper en trygghet som gjør at man klarer å komme seg ut av en slik situasjon. Jeg er evig takknemlig ovenfor Jonny, for måten han håndterte denne situasjonen på. Slik har han nok vært ovenfor mange andre også. Han er medmenneskelig, og man kan stole hundre prosent på Jonny.
– Jonny har vært en god venn av meg siden dag en, og vi har hatt et fantastisk vennskap. Vi søkte begge på stillingen som sjefredaktør i 1997, og allerede før styret hadde tatt sin avgjørelse hadde vi gjort en fordeling av jobber. Hvis Jonny ble sjefredaktør skulle jeg bli politisk redaktør, og slik ble det. Jeg fikk verdens beste jobb under Jonny, og vi fikk til flere glupe ting sammen. Ja, og noen dumme ting fikk vi også til sammen.
Steinulf Henriksen begynte å jobbe som sportsjournalist i Nordlys i 1995, da Jonny Hansen var desksjef. Henriksen er i dag sjefredaktør og administrerende direktør i Folkebladet. I 2000 overtok han Hansens verv som sekretær i Nordnorsk Redaktørforening. Han er nå leder i foreningen.
– Jonny be good! For en mann, for en kollega, for en venn! Jeg sitter tilbake med bare gode minner. Men det startet dårlig...
– Det var i 1985. Jeg var nytilsatt sportsjournalist i Nordlys. Samtidig spilte jeg fotball for Finnsnes i legendariske TITO-serien. Desksjef i Nordlys var Jonny. Jeg hadde ikke truffet han ennå.
En onsdag kveld spilte Finnsnes kamp på Alfheim gress. Det ble seier 3-1. Jeg scoret to. Etterpå sugde vi på karamellen på Tromsøs utesteder. Jonas på SAS-hotellet var stedet. Det ble seint. Så seint at det også ble seint på jobb dagen etter. Sein formiddag. Plutselig - et rabalder ned vindeltrappa fra hovedredaksjonen til sporten. Det var Jonny som kom stupende, som om han var i fullt firsprang mellom målstengene.
- Hvor i helvete er det blitt av formiddagssida til sporten, den skulle leveres 11.00! Sharp! Ikke ei linje er levert! Ikke et jævla bilde! Går dokker på fylla på sporten?
Ja, det var nettopp det vi hadde gjort. Men hvorfor så oppfarende? Det var jo bare formiddags-deadline... Alle sa jo at Jonny var så grei og menneskelig og rund i kantene?
Svaret fikk jeg et par dager senere, fra min sportssjef og Fløya-spiller Hugo Antonsen: - Det var ikke det at deadline sprakk. Det var Fløya. Du må ikke kødde med Fløya.
Og det var jo selvsagt Fløya vi hadde slått den kvelden!
Derfra gikk det bare en vei. Jonny, du var en strålende sjef i Nordlys. Og jeg scoret aldri mer mot Fløya. Tror jeg.
Så ble han konkurrent, før han igjen ble kollega. Og det har vært en sammenhengende glede over mange, mange år. Mye latter, mange seine kvelder. Og mange gode faglige råd. Å ta over din rolle som sekretær i Nordnorsk Redaktørforening var en «walk in the park». For et system, for en orden, og for en flott håndskrift! Alle møteprotokoller var håndskrevet...
Tore Skoglund kjente godt til Jonny Hansen allerede før han begynte å jobbe på Finnsneskontoret til Nordlys i 1978. I 1979 flyttet han til Tromsø, og ble straks en god venn og kollega av Jonny. Sammen startet de blant annet opp «Lørdags-Nordlys».
– Nå har jeg vridd hodet i over ett døgn for å finne noe jeg kan ha å utsette på Jonny, men det har jeg altså ikke. Og det gjør meg fly forbanna! Jeg skulle gjerne sagt noen uhyggelige ting om mannen, men det er helt umulig. Jonny er en ekte godgutt, og en kar jeg ville gått i krigen for.
– Jonny er den uvanlige kombinasjonen av en god journalist og et medmenneske. Det er ikke ofte man finner noen slike. Vi jobbet veldig godt sammen i Nordlys, og vi var en heidundrende redaksjon sammen med Knut Smistad. Ja, også undulaten vi hadde flygende rundt på kontoret. Jeg husker at jeg og Jonny pleide å stikke oss bort i et solstudio i Storgata i arbeidstiden. Der lå vi mellom svette og kilowatt og fant på «djevelskap». Men vi delte ikke solseng altså, vi ropte gjennom de tynne mellomveggene. I ettertid har jeg flere ganger undret meg over hva de andre som brukte solstudioene måtte tenke, men det får de vel så bare tenke...
– Jeg fikk også erfare Jonny som en ekte venn da Jørn-Christian ble syk og gikk bort. Det er i slike situasjoner man får vite hvem som er ens ekte venner, og en ekte venn er han utvilsomt. Jeg er evig takknemlig for måten han har stilt opp for oss på.
Knut Smistad har vært en god venn av Jonny i mange år. De jobbet blant annet sammen i Lørdags-Nordlys.
– Jonny er en alle tiders gutt, og han var en oppmuntrende og snill sjef.
– Jonny brukte i sin tid å gi inntrykk av at han var treningsnarkoman, og i flere år trodde vi i redaksjonen på at han la opp feriene sine etter nærhet til fjellet og sjøen. Da kunne han velge om han ville starte dagen med en løpetur i fjæra eller en tur på fjellet. I to-tre år tror jeg han klarte å lure oss med dette før bobla sprakk. Det viste seg jo nemlig at han valgte hotell etter hva de serverte til frokost. Varme wienerbrød var alltid en vinner.
– Han pisket meg også med på både toppturer, halvmaraton og løpekonkurranser. En gang, mens han var på sitt verste i denne løpefasen sin, lurte han oss med til et løp i Narvik. Vi hadde ikke kommet lenger enn til Vollan da Jonny forlangte full stans. Da skulle han ha marsipankake. Senere stoppet vi både på Bardufoss, på Setermoen og i Bjerkvik for marsipankake. Etter et par kakestykker spurte jeg forsiktig om nå dette var så bra, siden vi tross alt skulle delta i et løp. Da smalt svaret fra Jonny: «Det e nu faen ikkje nokka verdensmesterskap vi skal delta i!».
– En annen historie er da to elever fra journalistskolen eller noe slikt var på arbeidsuke i Nordlys. Jonny satt inne på redaktørkontoret, mens de to ungdommene hadde en debrief like utenfor. Den ene av disse ungdommene var ganske høy på seg selv, og la ut om hva han hadde fått gjennomført. «Det var piece of cake», sa han. Da smalt døra opp i ei fart, og ut kom Jonny med spørsmålet «Kake!? Hvor er det kake?».
– Jonny er en snill gutt, og som alle snille folk er han utvilsomt glad i kake.
Linda Vaeng Sæbbe har vært journalist i Nordlys i mange år. Hun var nyhetsredaktør under sjefredaktør Jonny Hansen, og de to jobbet godt sammen.
– Jonny er en fantastisk sjef og en pressemann av den sjeldne sorten, som leder både med hjertet og hjernen.
– Vi skylder han mye, alle vi som har vært så privilegert at vi har opplevd Jonny som leder.