Det er en sjeldenhet at man som musikkanmelder skrider til verket med en viss frykt sittende i kroppen. Frykten har ikke sitt opphav i Slayers infernalske image, musikalske brutalitet eller forkjærlighet for meget grafisk lyrikk. Veteranene blir ofte omtalt som kongene av thrash metal, men personlig er det ingen metalband undertegnede historisk sett holder høyere (uansett undersjanger) – kvalitet, kvantitet og innovasjon tatt i betraktning – enn gjengen fra Huntington Park.
Frykten for at Repentless skulle bli et dårlig album, er ikke uten grunn. Deres forrige skive, World Painted Blood fra 2009, var en sjelden skuffelse. Den ikoniske trommisen Dave Lombardo har tatt farvel, på grunn av økonomiske uenigheter. Og verst av alt: i 2013 døde gitarist og grunnleggende medlem Jeff Hanneman, ettersom han drakk seg i hjel i kjølvannet av et invalidiserende edderkoppbitt.
Hanneman var i mine ører bandets beste låtskriver, og hvis en skulle satt sammen en «best of» Slayer, ville hans navn stått i parentes bak brorparten av låtene. Denne gang er derfor hele låtskriverbyrden plassert på gitarist og bandsjef Kerry King sine (riktignok brede) skuldre. Heldigvis leverer den notoriske hissigproppen bedre varer, enn hva tilfellet har vært i senere tid.
Her er det plenty av skalleknusende riff, hør bare tittelsporet og Implode. Atmosfæren er dunklere enn en kald og fuktig bunker fra andre verdenskrig i When the Stillness Comes, mens Chasing Death drives forover av et groove tyngre enn frokosten til et dusin sumobrytere.
Vokalist Tom Araya har ikke lått like sprelsk og viril siden 1994-albumet Divine Intervention. Exodus-gitarist Gary Holt gjør – som når jeg sist så bandet på Øyafestivalen for et par år siden – en plettfri jobb med seksstrengeren. De løpende gitarduellene med King kunne like gjerne ha blitt utført av eneggede tvillinger.
Slayer spiller en umiddelbar type musikk, men Repentless vokser allikevel ved gjentatte gjenhør. Etter at første halvdel av plata har gjort bange anelser til skamme, er «side b» direkte imponerende. Dette er fysisk krevende musikk, men det er umulig å høre at samtlige medlemmer allerede har feiret egne femtiårsdager.
Med Repentless beviser Slayer at de er å regne som metalliske monarker, i både fortid og nåtid.
