Jeg har hatt en ganske tøff oppvekst med mye mobbing og lite venner, men de vennene jeg hadde satte jeg veldig stor pris på. Det hele startet i første klasse. Jeg ble mobbet både på skolen og når jeg var ute å lekte, fordi jeg var det man kaller stor/ overvektig. Det var en hel gjeng med elever som bestandig kom til meg og kalte meg for det ene stygge etter det andre, i tillegg til at de stadig vekk gjemte tingene mine overalt på skolen. Det var et sant mareritt å være på skolen på grunn av disse menneskene. Til og med elevene som var eldre enn meg brukte innimellom å komme med slibrige kommentarer, men lærerne tok det dessverre aldri seriøst. De skjønte liksom aldri alvoret. De trodde det hjalp å snakke med disse elevene, men har det noen gang hjulpet? Nei! Jeg klarte ikke ta igjen, jeg dessverre var for svak da.

Alt dette førte til at jeg ofte ble syk. Jeg gruet meg til å dra på skolen, jeg ville rett og slett ikke, fordi jeg visste hva som ventet meg. Stygge ord og sjikanering dag ut og dag inn. Barnevernet ble til slutt koblet inn, fordi skolen var bekymret for hvorfor jeg hadde så mye fravær. Verken barnevernet eller skolen skjønte at jeg slet med det som kalles skolevegring. De fant ikke ut at problemet antakeligvis var skolevegring før jeg kom i ungdomsalder, og at det var muligens var på grunn av mobbing. Min mor var der ja, men hun fikk aldri den hjelpen hun trengte og det var slitsomt for henne som alenemor å ha et barn som slet, først med skolevegring og i senere år med sinneanfall.

Sinneanfallene klarte jeg ikke kontrollere. Ingen skjønte hvorfor jeg hadde det sånn, verken skolevegring eller sinneanfall, men i senere tid har det slått meg at det med sinneanfallene kan komme av all mobbingen jeg gjennomgikk. Men, når sant skal sies, så var det ikke bare på barneskolen at jeg ble mobbet. Det fortsatte helt til videregående, og til og med etter det. Ja, til og med personer som står meg nær har kommentert at jeg hadde store problemer på grunn av sinnet, og at jeg burde ha slanket meg. Dette i en alder av 14–16 år. Det hjelper liksom ikke på. Jeg fikk diabetes i 2009, og den er ikke helt bra enda. Det, kombinert med en tøff oppvekst og mobbing, gjør at jeg nå i dag sliter med dårlig selvtillit, depresjoner og en smule angst.

Men tro det eller ei, til tross for at dere mobbere klarte å knekke meg den gang, har jeg blitt sterkere og jeg har klart å bygge meg et skjold på utsiden som beskytter meg for all negativitet. Dessverre har jeg enda noen små hull som kan gjøre meg litt ømfintlig for ting, men de jobber jeg nå med å tette igjen! Takket være en god lege og hjelpen jeg nå skal få, går det rette veien. Jeg har en tøff hverdag, men takket være mine gode støttespillere klarer jeg å takle det.

Tro det eller ei, ingen skal få knekke meg. Jeg er faktisk på vei opp igjen!