Kutte ut hjemmelekser og gjøre alt unna alt i skoletiden? En gammel debatt har fått en ny omdreining etter at lederen i Foreldreutvalget i grunnutdanningen (FUG), Elisabeth Strengen Gundersen, proklamerte sin overgang fra «nei» til «ja». FUG skal nå diskutere om de skal følge lederen. Siste måling om temaet viste at foreldrenes syn er nær delt på midten. Hos kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), og i regjeringspartiene ellers, vinner man imidlertid ikke særlig gehør for å droppe leksene. Ett motargument er at hjemmelekser lærer elevene å arbeide selvstendig og at de er viktige i kontakten mellom hjem og skole.

Dette er noe som må ivaretas, uansett hva som måtte skje med dagens lekseordning. FUG-lederens fremste argument synes å være at lekser gir urettferdige utslag, ettersom noen elever har ressurssterke og hjelpsomme foreldre og andre ikke. At skolen reproduserer sosiale forskjeller, er et veldokumentert problem som favner langt videre enn leksespørsmålet. Foreldre som har mulighet til det, vil nok bistå med skolearbeidet også om leksene blir borte.

Statsråden minner for øvrig om at hjemmelekser verken er lovfestet eller nedfelt i nasjonale retningslinjer. Den enkelte skole står faktisk ganske fritt, og flere steder har man benyttet denne friheten med gode resultater. Det kan da også lyde ganske ideelt å la elevene arbeide selvstendig med leksene på skolen og med læreren tilgjengelig ved behov. Men skal denne modellen bli norm, har man to valg: Å kutte ned på ordinær undervisningstid, og dermed på skolearbeidet totalt – eller å innføre heldagsskolen.

Det første kan umulig anbefales, gitt Norges plassering i alle internasjonale, sammenlignende undersøkelser av skoleprestasjoner. Og heldagsskolen er et spørsmål som i det minste krever en bredere utredning – både av den økonomiske siden, men også de av ulike sidene ved å gjennomorganisere barndommen.

Det kan gjerne oppmuntres til flere lokale forsøk på andre måter å organisere skolearbeidet. Men fra skolemyndighetene sentralt bør det i første omgang fokuseres på leksegivingens kvalitet, at leksene blir individuelt tilpasset og at de faktisk fyller sine formål. Samtidig bør det settes inn mer ressurser på et målrettet og kvalitativt godt leksehjelptilbud.

At skolen reproduserer sosiale forskjeller, er et veldokumentert problem som favner langt videre enn leksespørsmålet.