– Hva synes du om å bli kåret til den mektigste kvinnen fra Tromsø?– Ja, først og fremst synes jeg det er litt artig fordi jeg jo ikke lenger bor i byen. Jeg flyttet tilbake til Harstad for tre år siden. Og mye av tida er jeg på reise rundt i landet. Men Tromsø er jo viktig for meg. Det er her jeg har vennene mine, og det er i Tromsø at jeg har hatt mine 20 beste år. Og mektigst? Jeg har et ganske avslappet forhold til det. Det er LO som er mektig — ikke jeg som person. Uten 900.000 medlemmer i ryggen hadde ikke ho Erna eller Siv eller han Jens brydd seg om å høre så mye på hjelpepleieren Gerd.

– Hva gjør du på jobb? Hvordan ser en dag ut nå som du er i full gang med forhandlinger?– Tarifforhandlingene er det i år de enkelte forbundene som står i spissen for, siden det er et forbundsvist oppgjør, mens jeg kan holde meg i bakgrunnen. Men en vanlig arbeidsdag for meg begynner grytidlig om morgenen, ofte med at jeg må sette meg inn i dagens gjøremål og oppdatere meg på nyhetsbildet sammen med medarbeiderne mine. Så er det tett i tett med møter og telefonsamtaler. Det er mange som vil ha en bit av LO-lederen — ikke bare dere journalister. Jeg bruker også mye tid på å møte medlemmer rundt omkring i landet.

– Hva ønsker du å oppnå i jobben din?– Det var Einar Gerhardsen som i sin tid sa at arbeiderbevegelsens mål måtte være et samfunn hvor arbeidsfolk slapp «å stå med lua i handa». Det er en målsetting jeg mener må virkeliggjøres hver eneste dag. Den velferdsstaten som arbeiderbevegelsen har vært med å bygge, og samfunnsmodellen der arbeidsfolk sammen kan kreve en anstendig lønn og trygge og sikre arbeidsforhold, har vært et gigantisk frihetsprosjekt. Selv om vi har kommet langt, er vi ikke helt i mål. Frihetsprosjektet er ikke i mål før kvinner og menn har like muligheter og en like trygg stilling på arbeidsmarkedet. Noen sier at det ikke blir likestilling i arbeidslivet før det blir likestilling i hjemmet. Jeg vil snu på det: Det blir ikke likestilling i hjemmet før mor og far vurderes som like viktige i arbeidslivet.

– Du har tidligere uttalt: "Jeg vil at kvinner skal se at det går an for jenter å klatre til topps, til og med i en organisasjon som i en årrekke er blitt omtalt som en mannsbastion". Hvorfor synes du det er viktig å vise kvinner det?– Fordi jenter og kvinner i århundrer har blitt fortalt at de ikke kan. Fordi jenter og kvinner over hele verden den dag i dag blir fortalt at de ikke kan. Ikke alle drømmer om å bli LO-ledere — det gjorde vel ikke jeg heller. Men jenter må bli fortalt hvilke muligheter som fins, ikke bare hvilke begrensninger.

– Hvordan har du opplevd veien fram til å bli LO-leder?– Jeg har ikke tenkt så mye over det — det var som sagt ingen plan eller drøm for meg. Jeg har hatt en drøm om å stå på Youngstorget og holde tale 1. mai, og det skal jeg gjøre i år. Men veien har blitt til mens jeg har gått den. Når folk rundt meg har bedt meg om å ta et verv, så har jeg sagt ja, for jeg antar at de har en god grunn til å spørre akkurat meg. Og sakene som fagbevegelsen jobber for har vært viktige for meg, så det har vært lett å si ja.

– I et intervju med Aftenposten tidligere i år sier du: "Noen mener at kvinner ikke vil ta ansvar. Jeg er mer opptatt av at dette henger sammen med kjønnsroller, forventninger og hvordan vi legger til rette. Det er et sammensatt bilde". Hva mener du med det?– Høyresiden vil gjerne redusere likestilling til et spørsmål om personlig moral eller engasjement. Da sier vi egentlig at de jentene som ikke når opp, ikke forsøker hardt nok. Men det handler selvsagt om økonomiske strukturer og om kjønnsroller. La meg ta ett eksempel: Når kvinner i snitt tjener 85 prosent av hva menn gjør — hvem tror du det er som går ned i stilling når småbarnsfamilien ikke får hverdagen til å henge i hop? Jo, det er selvsagt mammaen. Så jobber pappa mer overtid for å få økonomien til å henge sammen, og så går mammaen enda mer ned i stilling. Det er ingen grunn til å moralisere over disse familiene. Men det betyr jo — på samfunnsnivå — at kvinners arbeidsinnsats systematisk vurderes som lavere enn menns.

– Likestilling kommer ikke av seg selv, sier du. Hva betyr det?– Det er ingenting som kommer av seg sjøl! Mange later som om likestilling mellom kvinner og menn har kommet rekende på en fjøl, på samme måte som de later som om velferdsstaten dukket opp av ingenting. Sannheten er at det samfunnet vi lever i dag — et relativt likestilt samfunn med små forskjeller — er kjempet fram centimeter for centimeter av arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse gjennom hundre og femti år.

– Hvorfor er Gro Harlem Brundtland et forbilde for deg?– Jeg skal nevne tre grunner: For det første fordi hun tok likestillingsarbeidet med stort alvor i en tid da saken ennå var kontroversiell og ennå ble latterliggjort av mannfolka. For det andre fordi hun tok likestillingsarbeidet med så stor selvfølgelighet. Mens andre kritiserte eller flirte, anså hun det som en selvfølge at kvinner skulle ha samme representasjon som menn. At det var et offentlig anliggende at kvinner og menn ble likere stilt i samfunnsliv, arbeidsliv og familien. Og for det tredje fordi hun sto oppreist i den stormen av kvinnefiendtlighet som raste rundt Norges første kvinnelige statsminister i et mannsdominert 1980-tall. Det står det enorm respekt av. Ingen av oss som er samfunnstopper i dag, og som ikke var det den gang, aner hvilken styrke som trengtes.

– Hva betyr kvinnedagen for deg?– 8. mars er ikke «kvinnedagen». 8. mars er den internasjonale kampdagen for kvinners rettigheter. Vi feirer ikke det kjønnet vi tilfeldigvis er — vi viser fram hvilke kamper som ennå må kjempes.

– Hva er den viktigste kvinnesaken i år synes du?– Likepensjon, likepensjon, likepensjon. Vi kan ikke akseptere at kvinner skal få lavere pensjon enn menn bare fordi de lever lenger. Derfor har LO krevd brede, kjønnsnøytrale pensjonsordninger i tariffoppgjøret i år.

– Er det mye fokus på at du er kvinne?– Ikke veldig mye. Men så lenge kvinner og menn ikke er like tungt representert på toppen av samfunnet forstår jeg at dere i media fokuserer på det.

– Du er mor og bestemor. Hva gjør du sammen med barn og barnebarn?– I den grad jeg har tid til å være sammen med dem gjør vi de samme tingene som andre familier, men jeg må innrømme at jeg skulle hatt mer tid sammen med ungene. Det får komme når jeg går av som LO-leder.

– Hva drømmer du om?– Jeg drømmer om at Arbeiderpartiet kommer tilbake i regjering i 2017. Jeg gjør virkelig det. Vi ser dessverre at veldig mange saker går feil vei med den nye regjeringen. På andre områder er det stillstand der ting burde gå fremover. Men i likestillingspolitikken er det revers: Reservasjonsrett for fastleger og kortere pappaperm for å nevne noe. Og nå er jeg alvorlig redd for at likestillingsloven ryker, og legges sammen med andre diskrimineringsgrunnlag. Likestillingsloven er overgripende. Den gjelder hele den norske befolkning.

– Hva skulle du ønske det ble snakket mer om?– Jeg så intervjuet med Arbeiderpartiets varaordfører i Oslo, Libe Rieber-Mohn, på fjernsynet på søndag og ble mektig imponert over den åpenheten hun la for dagen om vold og overgrep. For ei modig dame! Hvilken betydning det har for unge jenter som opplever overgrep at det blir satt ord på i offentligheten, at de får høre at det er galt det de utsettes for! Det kan det ikke snakkes nok om!

– Om du skulle jobbet med noe annet, hva skulle det vært?– Hjelpepleier i psykiatrien. Det er det som er jobben min. Det er det jeg er utdannet til. Det er en spennende, utfordrende og givende jobb.

– Du ble alenemor som 17-åring. Hvordan opplevde du det?– Det var ikke veldig greit. På landsbygda der vi bodde var det både synd og skam. Men jeg brydde meg ikke. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Å vite at jeg hadde dem i ryggen var en trygghet i seg selv.

– Hva gjør du når du skal koble av?– Da tar jeg på meg slåbroken, legger beina på bordet og tar meg en god kopp kaffe.