Det har i lengre tid vært ytret mye kritikk mot den parlamentariske styringsmodellen i Tromsø, både fra journalister og politikere. Sist ut er Lars Egil Mogård med kommentar på nrk.no 25.11.2014.
Kritikken går på at innbyggerne, og spesielt journalister, ikke har adgang til møter i byrådet hvor saker debatteres, men kun til vedtaksmøter uten debatt. Disse er visstnok det mest meningsløse en journalist kan delta på.
Demokratiets avmakt
Regjeringskonferanser?
Siden styringsmodellen i Tromsø er den samme som for regjering, er det betimelig å spørre hvor mange regjeringskonferanser og statsråd Lars Egil Mogård, andre journalister eller kritikere generelt, har fått deltatt på? Svaret er ingen, for ingen av disse møtene er tilgjengelig for verken befolkning eller journalister.
Mogård ville gjerne vært tilhører på debatter i byrådet hvor de ulike partiene er uenig. Jeg er helt enig i at det hadde vært interessant. Jeg skulle også gjerne vært til stede da AP, SV og SP i regjering diskuterte om de skulle bidra i krigen i Afghanistan, eller til bombingen av Libya. Den parlamentariske styringsmodellen begrenset nettopp en slik deltakelse. Det skulle også være udemokratisk, om vi skal følge resonnementet til Mogård og andre kritikere.
MER DEBATT: En postpolitikk for de få
Flott med parlamentarisme
Det er et poeng i seg selv at en regjering eller byråd fremmer sine standpunkt som en enhet, etter interne debatter. Det kritikerne kan synes å ha glemt, er at administrasjonen under rådmann i formannskapsmodellen også hadde sine møter, uten journalister og innbyggere til stede. «Tirsdagsmøtene» til tidligere ordfører Hausberg viste nettopp behovet enhver ledelse har for interne arbeidsmøter.
Jeg synes det er flott at Tromsø har en parlamentarisk styringsmodell, og ser for øvrig fram til en bred drøfting når evaluering og forslag til flere forbedringer foreligger.