Lørdag blir Tromsø-folk servert en dobbel dose Årabrot. Først blir Andre Løynings dokumentar «Cocks & Crosses – musikken som ikke ville dø» vist på Verdensteatret kino. Etterpå spiller Årabrot konsert på Studentsamfunnet Driv.Filmen dokumenterer Nernes sin kamp mot kreft i svelget, og Årabrots gjennoppstandelse etter sykdomsforløpet. Bandet er dog ikke ukjente med filmuniverset: For syv uker siden spilte gruppa stumfilmkonsert til den tyske klassikeren «Die Nibelungen» i Tromsø. Maratonkonserten satte ny verdensrekord, og haugalendingen Nernes har gode minner fra fremføringen.
– Det gikk fenomenalt bra! Man vet jo ikke hvordan det blir å spille konsert i fem timer, men det var mindre anstrengende enn jeg hadde sett for meg. Det var også en god gjeng som kom og så på. Jeg fikk faktisk ikke med meg at noen gikk, som nesten er utrolig. Vi hadde også satt sammen et fantastisk band, med engelske Andrew Liles og Ane Marthe Sørlien Holen på diverse instrumenter, sier Nernes.
Dokumentaren «Cocks & Crosse» er kun vist én gang tidligere – under den internasjonale filmfestivalen i Haugesund.– Hva var ideen bak dokumentaren?– Det har vært Andre Løyning sin film, og hans opplegg hele veien. Det har vært greit å ha det på den måten at han styrer sjappa med filmen. Andre hadde snakket om å gjøre en Årabrot-dokumentar en stund. Da jeg ble skikkelig syk i 2014, tror jeg han innså at det var «now or never», for å si det slik. Filmen viser hvordan jeg prøver å komme meg tilbake til der jeg var før sykdommen, og følger bandet i hele 2015 – gjennom turneer, plateinnspilling. Det har blitt en fin film, og jeg vil anmode alle om å komme på Verdensteatret på lørdag, da vi forløpig ikke har noen planer om å gi ut filmen, og det neppe blir mulig å få sett den på en god fremover. Dere er for øvrig heldige i Tromsø, som har et slik spesielt sted som Verdensteatret. Det er en helt fantastisk sal!
– Vi i Feedback var så heldige å få vise Åarbrots nye video, spilt inn i misjonshuset i Djura, denne uka. Hvorfor har du og din kone Karin Park valgt å bosette dere i en kirke midt i den svenske skogen?
– Min kone er fra Djura, og familien hennes eide misjonshuset. På norsk ville vi ha kalt det et bedehus – det er som en kirke, bare uten gravlund og bjelle. Og forhåpentlig uten spøkelser, hehe. Vi bruker også misjonshuset som studio og øvingslokale, som er veldig praktisk for oss.
– Du nevnte sykdommen: Hvordan har kreftdiagnosen og sykdomsforløpet påvirket deg personlig, og musikken til Årabrot?
– En sånn smell kommer man ikke tilbake fra, uten at det har forandret deg. Man kommer ut av det som et annet menneske, uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har alltid hatt en sterk «drive» i det jeg holder på med, men sykdommen helte bare enda mer bensin på bålet, og gjorde min drivkraft for å holde på med Årabrot enda sterkere.– Årabrot har leflet en del med temaer som død og pinsler tidligere, som nå fremstår som ganske tegneserieaktige, etter at man har truffet den reelle døden. Sisteplata vår «The Gospel» kom ut av sykdomsforløpet, og jeg har fått en annen innfallsvinkel nå. Jeg holder ikke tilbake på noe, og «gi faen»-holdninga jeg hadde har blitt enda sterkere enn den var.
– Jeg leste en eller annen plass, at du mente stemmen din hadde blitt bedre etter å ha hatt kreft i svelget. Stemmer det?– Haha, du får høre på platene, og prøve å legge merke til om stemmen har blitt bedre, men det virker slik. Det er uansatt flaks for mindel å være født i Skandinavia, med det helsevesenet vi har hær. Fra første stund med den første doktoren, satte de seg som mål å bringe meg tilbake til yrket mitt, som er å synge.
– Du har også nevnt at Årabrot har en fot innen kunsten, og den andre innfor den konvensjonelle rocken. Kan du forklare dette nærmere?– Ja, det har vært slik helt siden starten. Platesamlinga mi har AC/DC på den ene sida, og Arne Nordheim på den andre. Det selvsagt mye i mellom de to, men jeg er veldig interessert i ekstremiteter, og har lett for å synes at alt som ligger i midten er veldig kjedelig. Musikken er et resultat av hva som interesserer meg som låtskriver, og jeg ville blitt fort lei av å skrive «vanlige» rock & roll-låter, samtidig som jeg ikke har lyst til å holde på med pling-plong!
– Er det viktig å finne riktig balanse, i så måte?– Jeg tenker ikke så mye på det – alt kommer rett fra hjertet. Årabrot balanserer på en knivsegg mellom rock og avantgarde, og slik kommer det nok til å fortsette. Men vi kan love en skikkelig bra rockpakke under konserten på Driv!
– Årabrot har tidligere vunnet Spellemannpris i kategorien Metal for «Solar Anus»-plata. Hvilket forhold har du egentlig til metal?– Jeg ser ikke på oss som metal, men skjønner hvorfor den plata var puttet i den kategorien. Det er en tung plate, ville ikke ha passet i rockkategorien.
– Dere har en bred og sammensatt stil. Hvilke band eller artister er spesielt viktige inspirasjonskilder for Årabrot?– Da jeg vokste opp var den amerikanske støyrock-scenen viktig. Det startet med Nirvana, men jeg oppdaget raskt selskapet Amphetamine Reptile, som hadde band som Melvins, Helmet, Hammerhead og så videre. Disse er grunnen til at jeg spiller gitar slik jeg gjør. Den aller viktigste er allikevel Captain Beefheart. Hans musikk ga meg en ny innfallsvinkel, og ga meg en ny forståelse for hvordan man gjør ting. Jeg spør ofte meg selv hva som er den beste skiva av «Safe As Milk» og «Trout Mask Replica». Akkurat nå er det «Safe as Milk», hehe.