Debutalbumet «Ghost Station» til artisten Röst imponerer, men potensialet er større enn resultatet for vestlendingen Magne Neby.
Artisten imponerer med åpningssporet «If You See Me Falling» som er alvorlig, vakkert og melankolsk. Rett i amerikana-hjertet til oss i Nord-Norge, som ser ut til å ha trykket tromsøbandene The Northern Lies og Late Great til våre hjerter. Röst minner litt om disse, men er helt klart enda mer tilgjengelig enn Henry Johnsen og Tor Tomassen.
Men det lukter The Northern Lies lang vei over hele skiva. Spesielt når banjoen til Rudi Nikolaisen (produsent og gitar) kommer inn i refrenget på åpningssporet.
P1-vinnere
Og det er kanskje Nikolaisen som gjør at denne platen tar et ekstra steg i en tid hvor det finnes utrolig mange av singer/songwritere som satser på amerikana/folk med pop-elementer.
Nikolaisen revolusjonerer ikke sjangeren med sitt lydbilde, men man hører at han har finpusset det vi i Nord-Norge i flere år har forsøkt på, nemlig å kombinere det melankolske med pop. Her stinker det spilletid på P1 med det utrolig hyggelige andresporet «I Want You» og «One More With You».
Likevel er det dette som kanskje trekker helheten ned på albumet hvor Neby virker litt schizofren i uttrykket. Artisten klarer ikke helt å bli enig med seg selv i hvilket humør han er i og virker til tider litt døgnvill.
Tromsømusikere
Med Aleksander Kostopoulos på trommer og Kristian Olstad på gitar blir dette nærmest en Tromsø-plate, hvorpå også Neby har studert i Tromsø. Og det er kanskje akkurat på sene høstkvelder at Röst har skrevet sine tekster.
Selv om Röst og Nikolaisen har klart å fange det erkeamerikanske i både teksten og lyden, får jeg følelsen at dette er musikk for kalde høstkvelder og ikke i Telegrafbukta. Balladen «Tomorrow We`ll Be Free» er et eksempel på dette hvor man bare venter på at gradestokken synker slik at man kan fyre i peisen og koke seg en varm kakao i mørketiden.
Man kommer heller ikke unna den skjøre og unike stemmen til Röst som gir de melankolske låtene en trygghet og de mer hyggelige låtene en nerve. Röst har en strålende fremtid om han bygger videre på kvalitetene han har. Neste gang ønsker jeg meg et mer helhetlig album fra vestlendingen som jeg umiddelbart legger til i spillelisten min på Spotify.