Etter mye om og men har vi endelig klart å få til en ordentlig europaturne med Cazadores. Vi reiser som oppvarmingsband for den newzealandske artisten Graham Candy, på hans Back Into It Tour.
Totalt åtte konserter skal gjennomføres, og turen tar oss gjennom gamle DDR til Østerrike, Italia, Sveits og Tyskland. Formålet med turen er å få en fot i døra i det europeiske markedet, eller som min bedre halvdel kaller det: «verdens lengste guttetur».
Reisefølget består av vår manager Vasil, lydmann Trond, lysmester Torbjørn og Mats, Lasse, Ariel, Aleks og Ottar.
Dag 1. Leipzig, Moritzbastai. 14.10.2016
Vi står opp klokka fem for å ta pysjamas-flyet til Oslo kl 06:35. Det fantastiske SAS-personalet på Langnes har latt oss sjekke inn våre 10 kolli med musikkutstyr kvelden før, så vi slipper turen innom øvingslokalet og kan dra rett til flyplassen. Kapteinen annonserer at det er gode flyforhold, hvorpå vår lydmann Trond påpeker at det egentlig bare skulle mangle, ettersom det tross alt kun dreier seg om nedoverbakker.
Når vi kommer frem til Tegel-flyplassen utfor Berlin plukker vi opp en 8-seter som skal være vårt hjem de neste ukene. Veien går innom Berlin for å plukke opp en forsterker, før vi kan sette fart mot Leipzig. På vei ut av Berlin havner vi i verdens lengste kø, noe som fører til at vi blir nesten to timer forsinket og ankommer spillestedet én time etter oppsatt tid for lydsjekk.
Da vi fikk rigget oss på plass og haste-hilst på våre nye venner i Graham Candy-band oppdager vi at forsterkeren vi har leid ikke fungerer slik den skal, av grunner jeg ikke har forutsetninger for å forså, men som skaper mye hodebry for Ariel. Men etter mye stress får vi alt til å fungere sånn høvelig, og er klare til show 35 minutter etter at dørene har åpnet.
Vi går på klokken åtte sharp, og som nordmenn syns vi dette er urovekkende tidlig å gå på konsert, og har på forhånd fryktet at vi kun kom til å spille for personalet. Men neida, da vi gikk på scenen var det nesten fullpakka og 200 konsertklare leipzigværinger står nysgjerrig ventende for å se hva fem nordlendinger har å bestille.
Mortizbastei er et fantastisk lokale. Stedet er en gammel bastion, oppført på 1500-tallet, med enorme rom og bueganger av murstein, som etter krigen ble fylt av søppel og skrot, før det ble omgjort til studentsted av det lokale universitet på 70-tallet. Forbundskansler Merkel skal angivelig ha vært en viktig del i prosessen for å konvertere bastionen til kulturformål, og som konsertsted er det spektakulært vakkert og skaper en tilnærmet majestetisk atmosfære.
Tyskerne viser seg å være et fantastisk publikum. De kommer tidlig og de lytter, uten den grusomme snakke-kulturen som er så ekstremt forstyrrende i Norge. Ting sitter fra første stund og konserten går over all forventning. Mats har et tidlig grep rundt publikum og responsen vi får er med å gjøre den første konserten til en av mine beste sceneopplevelser på lenge.
Etter konserten vår er det klart for en hektisk omrigg, og scenen overleveres etter hvert til newzealands unge håpefulle. Graham Candy er rett og slett en fantastisk karismatisk artist, med en utrolig stemme og utstråling. Han fyller sin tilmålte timehalvannen med en energisk popmusikk som virkelig fenger.
Når Graham Candy er ferdig må vi stress-rigge ned alt utstyret for å gjøre plass til disco for studentene. Vi fyller bilen vår og kjører til hotellet. Jeg legger meg til å sove med følelsen av at jeg egentlig ikke har vært i Leipzig.
