Året var 1982, og hele familien samlet seg rundt radioen, hvor NRK sendte programmet «Førjulsnatt». I et forsøk på å engasjere lytterne, ba de folk ringe inn forslag på «hva man skal gi i julegave til dem som har alt». Det var da jeg begikk mitt første, offentlige, politiske utspill – jeg ringte inn og foreslo at de burde få «mer skatt».

Dagen etter hadde jeg Arbeiderbladet og Nordlys på tråden, som ville slå mynt på denne oppviglerske handlingen. I en slags «ungdom taler Willoch midt imot»-vinkling fikk jeg mine 15 minutters berømmelse, og opplevde som høydepunkt å få episoden nevnt av Gro Harlem Brundtland i neste årsmøtetale.

I familien min har vi humret over dette i årene som har gått, men i-landsproblemet, «hva skal man gi i julegave til dem som har alt?», er der fortsatt. Og svaret om at de i alle fall ikke trenger mer, gjelder stadig.

Jeg har akkurat vært gjennom runden med hva sønnene mine ønsker seg til jul. 4-åringen har ikke helt skjønt mulighetene, og svarte rett og slett: «leker». Om vi hadde pakket inn noen av dem han ikke har rukket å leke med siden fjor, er jeg sikker på at han ikke hadde oppdaget det. Akkurat når det gjelder leker, har han overflod på grensen til det groteske.

11-åringen slet litt mer med å hoste opp forslag:

– Jeg ønsker meg PlayStation 4.

– Men du har jo allerede Xbox 360 og Nintendo Wii, har du i grunn tid til å spille mer enn du gjør?

– Hmmmf, men kan jeg få iPad, da?

– Har du ikke allerede iPad?

– Bare en jeg må dele med broren min.

– Men når han bruker den, kan du jo bare gå på PC-en.

– Ja, men det er kjedelig å måtte dele.

– Men er det ikke noe du virkelig trenger, da?

– Leggbeskyttere.

– Men du har da to par?

– Jo, men ikke den nye typen, som former seg rundt foten.

Som dere skjønner, lider ungene mine stor nød, som de fleste andre norske barn. For å demonstrere dette, stilte Røde Kors spørsmålet «hva ønsker du deg til jul?» til en del norske barn, og de fleste slet med å komme på noe de trengte. Samme spørsmål til syriske barn, ga svar som «kjøtt» og «kake» - håndfaste mangelvarer for folk i deres situasjon.

At julen innebærer fråtsing og mat i alle former og fasonger, tar norske barn for gitt. På matfronten er det nærmest ikke mulig å forestille seg noe som mangler. Når det gjelder andre behov, ser vi også ut til å være dekket mer enn dobbelt opp.

Jeg heller mer og mer mot at man ikke trenger å gi barna noe som helst. Uansett hvor godfjottet det måtte låte: gi dem kjærlighet og tilbring litt tid sammen. Det er det de trenger mest. Dra på kino med dem, ta dem med på en skogstur, ha en hyggelig brettspillkveld sammen – hva som helst er bedre enn spillkonsoll nummer tre, iPad nummer to eller en smartphone som er et halvt år nyere enn den forrige.

Og hvis min sønn måtte slumpe til å lese dette: ja, det betyr at du får ingenting av meg til jul. Du får trøste deg med at hvis dette hadde vært for 33 år siden, ville jeg gitt deg mer skatt.