Det er deres 23. eller 25. studioalbum, alt etter hvordan man regner. De har vært der siden det som iallfall føles som tidenes morgen. De er et av tidenes viktigste og største band, og det slår bare tilbake på dem som er hamrende uenige. Iallfall om de vil på tatt på alvor når det kommer til rock.
Det har vært mye buzz og fuzz rundt denne skiva. Ryktene har fortalt om et Stones på vei tilbake til røttene, der det hele startet, med coverlåter av kølsvart årgangsblues.
Rapportene har fortalt om et Stones i kanonform, og slikt er jo umulig ikke å la seg fryde over, enn si få forsiktige forventninger av. For det må være lov å si, uten å bli mistenkt for å være helt humørløs festbrems, at det begynner å bli en god stund siden The Rolling Stones virkelig imponerte på plate.
Forløperen «A Bigger Bang» (2005) føles som en evighet nå, og den har ærlig falt en god del siden den kom. Skal jeg være skikkelig streng, og det skal man jo være, vil jeg helt tilbake til «Some Girls» (1978) for å finne et Stones-album som gir meg glede, og selv denne er jo en høyst diskuterbar utgivelse.
Men, herregud, det de gjorde i perioden 1964-1972 er av så edelt merke, og har satt så dype spor (eller bygget så mange fjell, som vel er mer presist), at de for evig og alltid tilhører overskriftene i musikkens historie.
De startet jo (nesten) som et rent coverband. Debuten hadde kun én selvskreven låt, og det er altså denne formelen de nå har tatt tak i igjen, bare at dette er et rent coveralbum. Den største overraskelsen her, for dette er jo ikke et band som har for vane å overraske, er at det høres så sprekt ut. Ja, sprekt. Og det er først og fremst representert ved en uforskammet pigg Mick Jagger.
Han synger bedre enn på lenge, og det høres ut som han bokstavelig talt og egenhendig prøver å blåse liv i de gamle blueslåtene igjen. Han hyler, vrenger og bærer seg, slik kun Mick Jagger kan gjøre uten å høres patetisk ut (ikke alltid i hvert fall!), og spiller munnspill som en gud.
Keith Richards og Charlie Watts er vel de som minst setter sitt musikalske preg på skiva, hvor upopulært det enn måtte være for pietister, men det er Jagger og Ron Wod som tilfører denne skiva liv, for ikke å glemme de to låtene Eric Clapton låner ut sine strengetryllerier til.
Mye står og faller på hvorvidt du elsker blues, for det er faktisk mulig å sette sammen et dobbeltalbum med knallbra Stones-låter uten å ta med en eneste bluesstandard. Her er det derimot old school blues, skrevet av genrens mestere, og bare det. Ingen poplåter eller konvensjonelle rock’n’roll-låter, men bare reinspikka trad blues. Og de gjør det uten på noen måte å snuble eller høres enerverende ut.
Jubelbruset og den voldsomme entusiasmen denne skiva allerede har generert i mange kretser er både forståelig og berettiget. Likevel er det vanskelig å tenke seg at dette albumet er noe man i fremtiden vil trekke ofte frem når det skal spilles Stones over anlegget.
Men det er gøy å høre at ærverdige gamlinger fortsatt later til å ha det så forbanna gøy i studio, at de fortsatt tillater seg å bli produsert så rufsete, og at de fortsatt – etter over 50 års eksistens som band – gir inntrykket av å være den gjengen som gjør at man fremdeles holder et ekstra godt tak rundt kjæresten når de kommer inn i rommet.
