Musikk + kjærlighet = Søt musikk – eller sure oppstøt?

Kjærlighet er, naturlig nok, det mest gjennomgående tema i kunsten, og innen musikkens verden er det selvsagt likedan. Noen ganger smeller Amors pil inn og frigjør åndelig energi mellom to mennesker til rent musikalsk gull. Andre ganger gjør ikke bare kjærligheten blind, men går ytterligere hardt til verks og gjør folk med presumptivt gehør peise døv.

Kriteriet her er at kjærligheten mellom de som utfører musikken er reell. Derfor utgår parkonstellasjoner som Gram Parsons/Emmylou Harris eller Lee Hazlewood/Nancy Sinatra (og for den saks skyld Jørn & Steinar), da de aldri sto offentlig fram som kjærester eller par på noe tidspunkt. Vi går derfor for real love.

Helge Skogs «kjærlighet gir søt musikk»

Jason Isbell er en av moderne americanas absolutt beste sangere og låtskrivere. Hans periode i det særdeles raffe sørstatsrock-bandet Drive-By Truckers, blir nesten peanuts sammenlignet med Alabama-musikerens solokatalog.

Amanda Shires soloplater han jeg foreløpig liten kjennskap til, men låtskriveren/fiolinisten/sangeren sine bidrag på Isbells tre siste studioskiver holder i massevis for min del. Fra sidelinja har de også klart å spille inn to helt utrolig flotte coverlåter: «Born in The U.S.A.» av Springsteen i et usedvanlig mørk utgave, pluss «I Follow Rivers» av det svenske stjerneskuddet Lykke Li (sjekk den ut, hvis du ikke allerede har hørt den!)

Også kjent som noe så ulogisk som den millionselgende garasjerockduoen The White Stripes. Her satte bandet selv ut et rykte om at de var søsken, og derfor delte etternavn. Faktumet var, at de på et tidspunkt var gift.

Jack White var en særegen låtskriver og musiker, som brøytet veien for mye bra musikk som mainstream-mediene ikke ville ha tatt i med ildtang, uten The White Stripes.

Meg Whites kvaliteter som trommeslager er nokså omstridte, men kjemien mellom de to Detroit-rockerne skapte uansett et særegent uttrykk. Musikken deres har absolutt tålt tidens ubarmhjertige tann.

Dette er nesten en Rødhette og Ulven-historie, bortsett fra at ingen var «ginger», og ulven egentlig bare var en ordentlig hestkuk. Søt musikk ble det uansett av deres turbulente partnerskap. Veronica Bennett het hun: Et uskyldig pikebarn med et enormt sangtalent.

Phil Spector het han: En fæl liten kis, men briljant låtskriver som revolusjonerte produksjonen av popmusikk. The Ronettes holder jeg som det aller beste jentebandet, blant mylderet av «girl groups» som oppsto på 60-tallet i USA. Ronnie var trioens vokale spydspiss og blikkfang, mens Phil styrte spakene med jernhånd.

Musikken deres er sjeldent spesielt søt, men de siste to tiårene har dette paret levert noen av de vakreste tonene en kan forestille seg. Duoen har også samarbeidet under navnet Dave Rawlings Machine, da med David som hovedvokalist. Denne konstellasjonen har hatt noen gylne øyeblikk, men når ikke platene som Gillian Welch synger til cowboystøvlene.

Konserten deres under Down On The Farm-festivalen i 2007 var en ordentlig åpenbaring for undertegnede, og jeg holder Gillian Welch-skiva «Time (The Revelator)» som det beste albumet gitt ut etter millenniumsskiftet.

Au! Stakkars Tina fikk dessverre ofte føle Ikes vrede på kroppen i løpet av deres ekteskap, men musikalsk sett gikk jo alt til helvete da hun omsider skilte seg fra det voldelige kokainvraket.

Ike & Tina spilte soul, rock, funk og R & B om hverandre – bedre enn de aller fleste. Ike blir av mange kreditert for å ha spilt inn den «første» rock´n´roll-låten: «Rocket 88» under navnet Jackie Brenston and his Delta Cats allerede i 1951, men gitaristen og hans Rhythm Kings fikk et enormt løft da korsangeren Anna Mae Bullock ble «forfremmet» til Tina Turner og plassert fremst på scenen.

Blant den lange rekka av ekstremt dyktige kvinnelige soulsangere på 60-tallet, kunne ingen matche Tinas varmblodige og sexy råskap. Aretha Franklin kan ta seg en bolle!

Egon Holstads «kjærlighet gir søt musikk»

5: Kim Gordon + Thurston Moore

Sonic Youth er andregenerasjonsutgaven av The Velvet Undeground som har satt dypest spor etter seg. I sine første år et strengt og nokså stramt støyband som spilte musikk in\kke så mange forsto særlig mye av. Så dro seg til, og på rappen leverte de et knippe skiver som i ettertid har vært både skoledannende, genredefinerende og banebrytende.

Albumrekka «Sister» (1987), «Daydream Nation» (1988), «Goo» (1990) og Dirty (1992) er risset inn i den alternative rockens grunnmur, og midt i fuzzrockorkanens øye sto paret Kim og Thurston. Men så ble de populære at de fikk panikk, og da begynte de å lage rar kunstmusikk igjen. Og da sprakk selvsagt forholdet igjen. Men fyttirakker’n, som det paret slo gnister i sine velmaktsdager.

Det var kort og intenst, men det bar så visst frukter. De var jo noe av en slags drøm av et forhold for dem som var fans av begges musikk på midten av nittitallet, som i bunn og grunn var de samme folkene. PJ Harvey dukket opp som andrevokalist på Cave-singelen «Henry Lee» (fra «Murder Ballads»), der de på coveret står tett omslynget og råkliner. Hvorvidt dette var det som gjorde at de ble kjærester, eller om at de ble kjærester gjorde at de samarbeidet musikalsk, strides de lærde om.

Men det som er mye viktigere er at bruddet mellom dem, etter et kort og intenst forhold, sendte Cave så hardt ned i kjelleren at han lagde et helt album om det, i stedet for å gå i terapi. Eller «The Boatman’s Call», som den også heter. Takk for den, Polly og Nick.

PS: Husker jeg så dem fremføre ovennevnte låt på Roskilde. Da gikk PJ Harvey bort til Cave midt i låten og begynte å kline med ham, noe som førte til at Cave glemte teksten og bare sto og knota og så rødmende ned i scenegulvet. Alle som så på – av begge kjønn – forstod ham så inderlig godt.

3: Linda Thompson + Richard Thompson

De var gift og de lagde hele seks skiver sammen, med helt sjukt storslagent musikk. «I Want To See The Bright Lights Tonight» (1974) er et av de mest bloddryppende og fantastiske album laget av et par, og jeg er dessuten veldig svak for det som ble deres svanesang som par, «Shoot Out the Lights» (1982).

Dæven som de sliter sammen, og enda mer dæven så dritbra musikk det ble av det. Hør bare på duetten «Walking on a Wire». Denne supertunge og gnistrende vakre saken er spilt inn midt under ekteparets artistiske og generelle brudd.

Linda, stakkars, gravid og ute av seg, synger helt skjelvende intenst og vakkert, og man kan formelig høre nervetrådene henge og dirre mellom det snart separerte ekteparet.

De gråtende gitarene til Richard. Lindas fortvilelse. Den bekmørke teksten. Nei, du og du, det blir rett og slett ikke så mye bedre enn dette.

2: Toody Cole + Fred Cole

Hvis jeg fikk lov å gi bare én klem resten av mitt liv, og den måtte gå utenfor familien min, hadde jeg tvert gått for Toody og Fred, bransjens søteste, flotteste og cooleste par.

Fred Cole hadde helt siden 60-tallet spilt i en haug band, noen av dem med moderat suksess også, men så ble han lei av alle utskiftninger og alt rør, og beordret derfor kona til å lære seg å spille bass og hive seg med.

Resultatet: Dead Moon, et av mine absolutte favorittband, og en parkonstellasjon som er så uangripelig fine, så nådeløst kompromissløse og så fuckings ekte som ingen andre er.

Jeg blir glad bare av å tenke på dem, og på de i ettertid legendariske og ekstremt utholdende konsertene deres var alltid høydepunktet da de covret Elvis’ «Can´t Help Falling In Love», med Toody på skjelvende vokal, alltid med vokaldrahjelp fra publikum, mens Fred sto og så beundrende på henne og klimpret på sin hjemmelagde gitar.

Ble man ikke rørt da, trengte man ikke å ta verken idiot- eller psykopat-test.

1: Poison Ivy & Lux Interior

Han var en outsider ingen ville vite av, mest kjent for å hoppe frem fra smug og skremme gamle damer, utkledd i hjemmelagd Peter Pan-drakt.

Hun var en outsider, mest kjent for å være uoppnåelig for alle gutter, og å tygge tyggegummi hardere enn en sementblander, samt hennes fascinasjon og lidenskap for å sprenge stjålne barbiedukker med kinaputter.

Begge elsket hard og alternativ rockabilly, garasje, country og outlaws, raringer og bisarre folk innen amerikansk b- og trashkultur.

En dag sto hun og haika i veikanten. Så kom Lux kjørende forbi og tok henne på. Det ble kjærlighet ved første blikk. Så dro de til New York. Der så de The Ramones live, og noen måneder senere startet de The Cramps, tidenes mest optimale kultband.

De holdt sammen helt til Lux Interior døde av en medført hjertefeil i 2009. Jeg har syntes genuint synd på Poison Ivy siden den gang. Stakkars, stakkars Poison Ivy. Men takk til dere begge for at dere lot deres kjærlighet manifestere seg i et musikalsk uttrykk og et bandkonsept som har betydd mer for meg enn noen andre.

Verdens fineste musikkjærester! Sukk.

Men så kan det gå skikkelig, skikkelig gærent. Kjærlighet er nemlig ikke bare bra. Det kan sågar generere hat. Hos lytterne iallfall.

Kjærlighet gjør døv – av Egon Holstad

5: Naomi Campbell & Adam Clayton

Ja, hun gærne supermodellen som pleide å slå alle rundt henne, enten fordi de hadde sagt eller gjort noe gærent, eller simpelthen bare fordi de sto rundt henne.

Og ja, han fyren i U2 som kunne gått inn på et hvilket som helst sted i hele verdenuten å bli gjenkjent. Og hadde han blitt gjenkjent, hadde alle uansett gitt faen, alle bortsett fra han smått tilbakestående presidenten i U2 i Belfast. Men han hadde uansett løpt når han straks oppdaget en dritsjalu Ko-ko-Naomi som kom viftende med kjøttøksa mot ham.

«Men de ga jo ikke ut noe musikk sammen!», tenker kanskje du? Mulig det, men deres forhold genererte musikk, og da er det innenfor.

De ble et par i 1993. Året etterpå ga Naomi ut sin eneste plate. Jeg ser det for meg når Ko-ko-Naomi, i overstadig Gin and Tonic-rus, snøvlende spør Adam om ikke han synes det er en kjempeidé av henne å gi ut plate, mens hun fikler nervøst med en tollkniv. Klart han svarte ja. Og klart hun måtte gi ut det forbanna makkverket av ei skive.

Skiva var faktisk så dårlig at «Rådet for dem som bestemmer hva som er det mest ræva dårlige i hele verden» oppløste seg selv og begikk et kollektiv selvmord ved å rafte ned niagarafallene i en kano laget av papp.

Paaaal var drita lei av å levere hits til Morten Harket, som videre stjal all oppmerksomhet og fikk alle intervjuene, der han med et veldig skrudd sinn snakket om sammenhengen mellom hamp, Donald Duck og å røyke maling med en klovnehatt laget av ananas. Klart Paaaal ble lei.

Og kona Laaaaren var drita lei av at hun ikke fikk synge i stedet for Hampe-Harket. Da måtte det gå som det måtte gå. De måtte starte et band sammen.

Problemet var bare at Savoy fremsto som et kunstprosjekt der kjedsomhet skulle symboliseres gjennom musikk. Ikke kunne Laaaauren synge heller. Hun var faktisk så dundrende ræva til å synge at de måtte se seg nødt til å leie inn kvinnelige gjestevokalister når hun skulle synge.

Denne uutholdelige materien ble likevel til hele seks skiver, men bandets eneste plass i pophistorien er at de sto bak låten «Velvet», som aldri ble tilstrekkelig bra før den ble spilt inn med Hampe-Harket på vokal og bandet het a-ha.

Så sto Paaal baki der igjen, og bannet og spytta bak ryggen til Hampe-Harket. «Men de solgte jo 200 000 skiver!», tenker du sikkert. Vel, Naomi Campbell solgte en million skiver av plata si i Japan. Og Select-katalogen i 1987 solgte 2500 eksemplarer av elektriske pannekakejern (som stekte pannekaker på begge sider samtidig).

Vi hadde klart oss uten både pannakakejernet og Savoy.

3 Linda McCartney + Paul McCartney

Gjenta etter meg: «Wings var et møkkaband. Og «band on the Run» var ei rumpeskive!»«Wings var et møkkaband. Og «band on the Run» var ei rumpeskive!» «Wings var et møkkaband. Og «band on the Run» var ei rumpeskive!» «Wings var et møkkaband. Og «band on the Run» var ei rumpeskive!»«Wings var et møkkaband. Og «band on the Run» var ei rumpeskive!»

Takk. For det var akkurat det de var. Et møkkaband, og den eneste grunnen til at de solgte skiver var at The Beatles var oppløst og verden skrek etter mer musikk fra Møcca.

Så da utnyttet fusentasten situasjonen, tok med seg veggiskona og lagde oppskrytt møkkamusikk. Hele dette vegetarianeropplegget var dessuten så ute av kontroll at de nektet folk å spise pølse på konsertene sine, og koko-Linda prøvde sågar å lansere en vegetarianerkokebok – for hunder. Fy faen, de var så gærne.

Og musikken var som kjent overhodet ikke noe å henge på juletreet. Når jeg hører Wings, får jeg lyst til å sette meg på ryggen til en koala og spise den levende med kniv og gaffel.

2: Yoko Ono & John Lennon

Yoko Ono har fått skylden for at The Beatles ble oppløst. Det er selvsagt bare tull, men det hun gjorde av musikalske bedrifter med geniet John Lennon er ikke til å holde ut. Låtene hennes på platene de gjorde i lag er umulig å høre uten at man tenker på at John Lennon peker nese mot fansen sin og roper et høylytt «ÆDDA BÆDDA!».

Og deri ligger den eneste trøsten for meg, nemlig at John regelrett kødda med folk, bare på pur faen. Akkurat dét representerer iallfall en slags rebelsk gi-faen-holdning jeg klarer å respektere på et eller annet vis. men det er et syltyny halmstrå.

Det er et klipp på YouTube der John Lennon får fremføre en låt sammen med sitt store idol Chuck Berry. Berry oser dessuten av troverdig stolthet av å bli beundret av The Beatles-geniet. En rørende seanse på alle måter. På siden står Yoko Ono og hamrer formåls- og rytmeløst på en tamburin.

Og så, midt i låta, begynner hun helt uten forvarsel å remje, breke, hyle og bære seg, som om hun prøver å få hele verden til å skjønne hvordan det ville høres ut om man prøvde å tonesette andre verdenskrig og svartedauden. Det er sannelig noe av det mest opprivende jeg har sett og hørt. Og det var parkonstellasjonen John & Yokos skyld.

Stakkars Chuck Berry, forresten.

ABBA, ja. Og, ja, de solgte masse plater. Men det gjorde også Engelbert Humperdinck og Cliff Richard (selv om jeg er usikker på om de var kjærester).

ABBA i seg selv har jeg personlig ikke så mye imot, bare så det er sagt. De har attpåtil skrevet og fremført en og annen fin poplåt. Det er ikke der den døde hunden ligger begravet.

Men uten disse to parene, og musikken parkonstellasjonen genererte, hadde jeg aldri opplevd min verste natt på et hotell noensinne. For en gang hadde jeg booket meg på et lite hotell i Oslo, i nærheten av Oslo Spektrum. Og på alle rommene (bortsett fra mitt eget) bodde det damer som skulle på musikalpremièren til «Mamma Mia!», makkverket som til og med følte for å ha et utropstegn i tittelen, som om det ikke bråkte nok i utgangspunktet.

Og rett etter jeg hadde lagt meg, kom hele gjengen med hvitvin- og champagnedrita damer syngende falskt og skingrende inn korridorene og inn på rommene. Det hele var en blanding av filmene «The Shining», «Gjøkeredet», «Sex and the City 2» og en Olga Marie Mikalsen-konsert avspilt på lydanlegget til Motörhead.

Hvem sin skyld det hele var? ABBA! Husker at jeg i løpet av natta vurderte å klippe opp laken, lage fyllmasse av minibar-potetgull og lage voodoodukker Agnetha, Benny, Anni-Frid og Bjørn og skylle dem i do samtidig mens jeg kastet opp på dem.

Men jeg overlevde, og våknet opp som en fullblods ABBA-hater. Kjærlighet my ass.

Kjærlighet gjør døv – av Helge Skog

5. Johnny Cash + June Carter

Dette er jo egentlig blodig urettferdig, og jeg innrømmer å ha en smule dårlig samvittighet for dette. Johnny Cash er på alle måter en hedersmann – en artist jeg har et langt og inderlig forhold til.

I rettferdighetens navnet skal det også sies at June Carter også var en habil låtskriver, som blant annet er kreditert (Johnny Cash sin første kone hevder Johnny skrev låten) som komponist av klassikeren «Ring of Fire». Men, June Carter kunne overhodet ikke synge.

I Amerikas første profesjonelle musikerfamilie var hun i barndommen et sort får, som følge av hennes skingrende stemme. «Harmoniene» hennes på det kommende ekteparets Dylan-cover «It Ain´t Me Babe» er surere enn sokkene til Lucky Luke, og originalversjonen er attpåtil blant Dyllis sine beste vokalprestasjoner.

Og hvis du lurer på hvordan man synger «Jackson», da lytter du selvfølgelig til Nancy Sinatra og Lee Hazlewoods versjon!

4. Jahn Teigen + Anita Skorgan

Heia Norge! Not. Et av de største mysteriene i moderne tid, er hvordan den slående skjønnheten Jahn Teigen kunne gifte seg med Anita Skorgan. Hmm. Jeg tviler til og med på at sterkt forstyrrende narkotiske stoffer var en del av miksen (når det gjelder Skorgan, altså!).

Parets største musikalske avtrykk er duettplata «Cheek To Cheek» fra 1983. Den låter som en blanding av utdatert disko, «voksenrock» og dansebandmusikk for tonedøve.

3. Faith Hill + Tim McGraw

Two nightmares for the price of one! Hvem som slet mest med hørselen og/eller dømmekraften av denne duoen, er vanskelig å si. Begge to er eksponenter av den forferdelig ekle husmor-popen som platebransjen i Nashville har pumpet ut de siste tiårene.

Hvis du tenker at dette kanskje ikke er så ille – prøv deg på deres duett «Let´s Make Love». Den får til sammenlikning Céline Dion til å låte som PJ Harvey.

2. Avril Lavigne + Chad Kroeger

Oioioi! Den bortskjemte emo-generasjonens sutrende og anti-sjarmerende tenåringsstjerne, møter mannen bak post-grungebandet som kun overgås av Creed i avskyelighet.

Nå har aldri undertegnede vært noe mattegeni, men jeg leverer dette samarbeidet som bevis for min barneskole-teori om at minus og minus ikke kan bli pluss.

Ekstremt modige sjeler og knallharde masochister kan sjekke ut deres duett «Let Me Go».

1. Kermit + Miss Piggy

Stakkars, stakkars Kermit! Han hadde det virkelig ikke lett