Tallenes tale er vanligvis klare og nådeløse. Så også i 1866. Da sank resultatet i Trondenes sparebank fra 686 spesiedaler (spd) og 70 skilling til 46 spd og 35 skilling i 1867. I 1868 gikk det enda dårligere: 11 spd, 113 skilling.

Avlinger slo feil

Bak disse tallene gjemmer det seg utallige skjebner. Mens de første årene av 1860-tallet var preget av optimisme og voksende velstand, ble sommeren 1866 kald og rå over hele Nordkalotten. Mange steder frøs kornet, mens potethøsten slo feil andre steder. Også de to store sesongfiskeriene, Lofoten og Finnmark, ga dårlige inntekter og fiskerbonden måtte ty til kreditt for å få nytt utstyr.

For Tromsø stifts del unngikk man med nød og neppe hungersnød ved at de mindre kommunene tok opp statlige lån og kjøpte matvarer fra byen som så ble fraktet ut ved hjelp av dampskipet «Tromsø».

Til tross for magre tider maktet man også å samle inn matvarer for å hjelpe den svenske landsbygda som var hardere rammet enn den norske. I Sverige og Finland hadde avlingene vært dårlige siden 1862 og i 1868 døde hver fjerde innbygger i daværende Åbo län. Ikke uventet flyktet flere og flere svensker og finner til Nord-Norge.

Lyspunkt

Som man vanligvis gjør når avlinger og fiske slår feil: man håper at neste år skal bli bedre, men så skjedde altså ikke. 1867 ble om mulig enda verre og i Karlsøy fôret man kyrne med tare til langt ut på sommeren. Andre steder måtte man ta halmtaket til hjelp for å få nok mat til buskapen. Våren kom først i juli, så slåttonna kom ikke i gang før i slutten av august, mens frosten meldte seg allerede i september. Heller ikke i år fikk man hjelp fra fisket.

– Et lyspunkt var det under alt dette, at byen tross de høye prisene iallfall kunde skaffe matvarer, skriver Nils A. Ytreberg i sin byhistorie.

Byens kjøpmenn anslo at de måtte regne fiskernes utestående gjeld på til sammen 600.000 spd som verdiløs. Fra september 1867 til april 1868 meldte 17 handelsmenn seg konkurs, mens de største handelshusene bare så vidt unngikk den samme skjebnen.

Storsildfisket

Men så kom sølvet som skulle redde oss: silda. Høstens «feitsildfiske» ble i 1868 døpt om til «Storsildfisket» på grunn av de store mengdene sild som ble fanget langs den nordnorske kysten. Så stor var denne fangsten at ved slutten av året var situasjonen en helt annen. «Den menige mann» fikk igjen penger mellom hendene og mye av den gjelden kjøpmennene fryktet for var tapt, ble gjort opp.

Men den tunge tida var langt fra over.

– Hadde perioden inntil 1870 budt på krasse konjunktursvingninger, ble det enda mer tilfelle i årene som fulgte, skriver Ytreberg videre.

Men det er en historie for en annen gang.