En drøy uke etter TV2 viste «Norge til salgs», dokumentaren/reportasjen til Kadafi Zaman, svirrer fortsatt bildene i hodet mitt av overfylte gummibåter med livredde flyktninger, på vei fra Tyrkia til Hellas. Påhengsmotorer som knapt virker, styrt av folk som aldri før har sett hav, men som i ren desperasjon rømmer fra alt de har, i håp om at det skal være noe bedre på den andre siden.
«Middelhavet» er riktig nok ingen dokumentar, men berører samme tema, og følger to venner fra det afrikanske, kystløse landet Burkina Faso, på deres ferd over store ørkenområder og en svært strabasiøs båttur over Middelhavet, som gjør at de ender opp under enormt trasige forhold en italiensk landsby.
Her får vi et tett møte med alle komplikasjoner en slik flukt medfører, både under og etter endt destinasjon, og der hovedmålet er fast jobb og oppholdstillatelse, vinnerloddet til frihet og fred, tilstander vi selv tar for gitt. Det er sannelig deprimerende greier, all den tid vi vet at dette fortsatt skjer i virkeligheten, mens vi sitter og ser på filmen.
Akkurat som i «Norge til salgs» er det alle de fæle og kyniske mellommennene disse vettskremte og desperate utsettes for som sjokkerer mest; der de som er selv bare et lite hakk opp i elendigheten utnytter de under seg for egen vinnings skyld, tilsynelatende uten noen samvittighet eller omtanke for annet.
Vennene Ayiva og Abas´ historie er ikke unik overhodet, og det er akkurat dette som er det mest nedslående med hele filmen. At det åpenbart er i ferd med å bli gangbar mynt å kalle disse hardt prøvede, utarmede og desperate menneskene for «lykkejegere», og at å føle og uttale noen form for omsorg for dem betegnes som «godhetstyranni» helt opp til ministernivå her til lands fremstår – om mulig – enda mer fjernt og inhumant etter å ha sett filmen. Sånn sett er den et viktig innlegg i en for lengst overopphetet og brennaktuell debatt.
Men er det en god film? Her er jeg mer usikker. Det største ankepunktet er at den rett og slett er for lang. Flere av scenene er både gjentakende og langdryge og kunne med fordel vært kappet ned for å stramme inn dramaturgien og.
Jeg lar uansett tvilen komme tiltalte til gode, ikke minst siden hovedrolleinnehaver Koudous Seihons er glitrende og ekstremt troverdig i hovedrollen som Ayiva. Dessuten har alle og enhver (spesielt i dette landet) godt av å se den, og hvis det overhodet finnes penger i slunkne kommunekasser burde filmen settes opp som skolevisning i ungdomsskolen.