– Folk blir provosert av å se dem sitte der og gjøre seg så små. De sparker til koppen og spytter etter dem, sier daglig leder i Tromsø bymisjon, Ann Karina Sogge.

Hun forteller at mange rumenere som kommer hit, blir utrolig skuffet. Det er ikke ledige jobber og de mangler ofte pass og dokumentasjon for å kunne få jobb. På gata råder en steinhard justis.

I lokalene i Parkgata har de fått dusje, vaske klær og noen måltider. En rumensk tolk har gjort kommunikasjonen enklere, og gitt ny kunnskap om romfolkets utfordringer i Tromsø. Tolken Nikolai Grigore snakker daglig med dem som tigger på gatene i Tromsø. Han forteller at de opplever både vold og trakassering.

– Noen kommer med tilbud til kvinnene, og vil ha dem med seg hjem. Andre mister kontrollen og blir aggressive når de drikker, sier han.

Har ikke pass

Aurelia (38) er en av dem som er kommet til Tromsø på jakt etter arbeid, men endte med å tigge på gata. Med almisser fra tromsøfolk forsørger Aurelia tre barn i Romania.

Hun kommer fra Targu Jiu sør i Romania, nær grensen til Bulgaria, har vært to måneder i Tromsø. Hun sier selv at hun er rumener, ikke sigøyner.

– Det blir noen hundre kroner i uken. Men det er ikke nok til å bygge et hus til barna, slik jeg hadde tenkt, forklarer hun.

Å tigge var aldri en del av planen. Hun liker seg ikke på gata i helgene, når folk er fulle. Mer vil hun ikke si om det.

Hun synes likevel folk i Tromsø er rause, som gir både mat og penger.

– Jeg hadde hørt at Tromsø var en fin by, og at folk her er vennlige. Byen har godt rykte rundt i Europa, forklarer hun.

Vi møter henne på den faste plassen i Storgata, vis-à-vis Burger King. Dette har vært arbeidsplassen til Aurelia siden hun kom til Tromsø. For ting gikk ikke helt som planlagt.

– Hun har ikke passet med seg. Da blir det vanskelig å få jobb. Slik er det norske systemet, sier Nikolai.

Vil ikke tigge

Han snakker med alle rumenerne i Tromsø, både de som er i jobb, og de som tigger på gaten. Han kjenner Aurelia og mange i hennes situasjon.

– Jeg vil bare ha en jobb. Jeg kan vaske eller jobbe innen landbruk eller industri. Jeg er sterk og flink til å arbeide, sier hun.

Den eneste jobben hun har fått i Tromsø, var å rydde etter Buktafestivalen. Hun trodde det skulle være enklere, og at arbeidsmarkedet var åpent for folk fra EU-land.

– Jeg ville tjene penger å sende hjem. Jeg har tre barn som bor hos min mor. Søsteren min er deres mor mens jeg er her, sier Aurelia.

I morens hus bor ti mennesker på to rom. Området hun kommer fra er fattig, og etter at hun skilte seg fra barnas far, forsørger hun seg og barna alene.

– Det finnes ikke jobber i byen min. Jeg får 500 kroner i måneden fra sosialkontoret. Det er alt, sier hun.

Tiggingen får det til å gå rundt, men mye negativ publisitet har gjort det vanskeligere.

– De sa på radioen at sigøynerne hadde stjålet fra containerne til Fretex. Etter det vil ikke folk ha oss her. Hvis en gjør noe galt, er alle skyldige, sier hun.