Når det snakkes og skrives om krigen i Nord-Norge våren 1940, sies det ofte at dette er krigen Norge som nasjon glemte. Avisa Nordlys bruker akkurat dette uttrykket i en større artikkel 22. mars. Forfatter av en bok om Narvik 1940, Oddmund Joakimsen, sier noe av det samme i et intervju med NRK Nordland 23. mars. Joakimsen mener at krigshandlingene i nord ble fortiet og glemt, og at soldatene som hadde kjempet i to måneder på Narvik-fronten følte seg ynkeliggjort og latterliggjort av myndighetene.
Noe kan det være i dette, men jeg tror nok at dette overdrives en god del. Et klart tegn på det er talen som statsminister Johan Nygaardsvold holdt 25. juni 1940. Da hadde kongen og regjeringen vært bare to uker i eksil i London etter en farefull flukt fra Tromsø. Talen ble holdt i radio over BBC til det norske folk. Dette var før tyskerne beslagla folks radioapparater, så vi kan regne med at mange i det tyskokkuperte Norge interessert hørte på hva statsministeren hadde å si. Om avslutningen av kampene på Narvik-fronten sa Nygaardsvold følgende:
– Det sto da ingen annen utvei åpen enn å nedlegge våpnene og sende våre tapre soldater hjem. Jeg vet at denne beslutning var et hårdt slag for alle disse. De hadde i cirka 2 måneder kjempet og kjempet tappert mot dem som hadde overfalt vårt land, og nettopp da, da Regjeringen fant seg nødt til å ta beslutning om nedleggelse av våpnene, hadde våre tropper sammen med de allierte styrker vunnet, kanskje den eneste virkelige seier til lands som de allierte styrker inntil da kunne peke på, nemlig gjenerobringen av Narvik. Og i oppnåelsen av denne seier hadde våre soldater den største og mest avgjørende andel. Deres mot og deres kampvilje vil leve i minnets glans slekter fremover i tiden.