Har vi egentlig ytringsfrihet i vårt land? Kan man ha ekstreme meninger uten å bli sett på som mentalt syk i vårt samfunn? Men viktigst av alt, hva får man egentlig ut av å gjøre det man kan for saken man tror på?
Det bærer ingen tvil om at hva prest Børre Knudsen står for er ekstremt. Måten han viste sin motstand mot selvbestemt abort, kan mildt sagt kalles provoserende.
Men det er likevel ikke det denne filmen handler om. Den handler om en fallen kriger som har ofret alt for det han selv trodde — og fortsatt tror var det eneste rett å gjøre. En mann som ikke har inngått noe kompromiss, verken med samfunnet eller seg selv.
Les også: Facebook-nekt for Børre Knudsen-film
Nært portrett
Knudsen har blitt en skygge av den utgaven av seg selv vi kjenner fra media. I dag har han Parkinsons sykdom og lever et rolig liv sammen med kona Ragnhild i Balsfjord. Det er her vi møter han.. En mager, eldende mann som synger salmer for å holde stemmen i gang.
Han ser tilbake på det han har gjort, han reflekterer, men angrer aldri. Det han mente var rett da, er fortsatt rett for han nå.
Regissør og fotograf Fridtjof Kjæreng har kommet nært innpå Knudsen og kona. Fryktelig nært. Det kryssklippes mellom nåtid og nyhetsinnslag fra da Knudsen sammen med Ludvig Nessa drev sine protestaksjoner mot abortloven. Selv om måten de oppførte seg på fortsatt provoserer er det forskjellen mellom da og nå som gjør filmen ekstra sterk.
Det er en viktig film dette og man får medynk for mannen. Likevel er det noe som trekker ned. Jeg opplever jeg at man kanskje blir oppfordret til å synes litt for mye synd i Knudsen. Det blir litt for stort fokus på sykdommen og scenene fra behandlingen på UNN er egentlig unødvendig.
En skikkelse fra bibelen
Likevel er det en viktig film. For hva har egentlig Knudsen vunnet på å tjene sin Gud på det viset han har gjort? Forholdet til hans tre barn er tydelig svært anstrengt og kona Ragnhild forteller at hun ikke var den moren hun ønsket å være. De har egentlig blitt alt annet enn velsignet. Derfor spør jeg; er Knudsen Job i Jobs bok?
Job ofrer alt for sin Gud, men samtidig rammes han til stadighet av ulykkene Satan påførte han med Guds tillatelse, uten at han egentlig ble belønnet på noe som helst vis. Derfor sitter jeg igjen med følelsen av at dersom man ofrer livet sitt til det man tror på, kan det hende man mister alt i samme slengen.
