Nordvåg var en dyktig og uredd kvinne som arbeidet som jordmor i Grøtsund i nesten 49 år. Til tross for at hun selv var en selvtitulert «fjellfrosk» fra Hamarøy, kom hun til å elske havet. Like greit var det med tanke på det øyriket og værharde distriktet hun virket i.

– Eg var redd til å begynne med. Eg spau som en tosk, sier hun om de første båtturene.

Forandret seg

– Men så så eg at det gikk så godt med seilingen. Det var gode båta. Båten lå skinnflat, de la stein i båten, og eg satt i skåtten. De seilte så de tok inn sjø. Vi holdt aldri på å forlise. På slutten syntes eg pumplukta på skøytene var så god, – sånn kan det forandre seg, fortsetter hun.

4. september 1985 publiserte Bladet Tromsø et intervju med henne. Det var en beretning om en lang og innholdsrik karriere fra hun ankom Finnkroken 1917. Da var hun 22 år.

– Ikkje mykje bæs

– Tromsøysundet var stort. Der var både distriktslege og amtslege. Litt av farvann omkring. Men ikkje nok doktra.

Nordvåg hadde ikke et vondt ord å si om sine «kunder» som på grunn av legemangelen oppsøkte henne med alle slags medisinske problemer.

– Det var ikkje ein som tenkte på bedøving, det var ikkje mykje bæs, de var så ildtålige. Eg likte folket så kolossalt, dei var så åpne og ærlege, familiære og hjelpsomme. Ikkje en eneste ondskapens åndefær. Det var handlingens folk. De sto ikkje å tverka om de skulle eller ikke. Det var ikke noen offentlig betaling for kilometerne.

Stolt folkeslag

Og da «kallan» dro av gårde på fiske, deponerte de flere hundre kroner hos henne. Sånn i tilfelle.

– Og de betalte alle sammen. Eg har ikke sendt ei einaste fattigregning, det var de altfor stolte til. De var ordholden, det skal vorde visst.

Det hendte til og med at fiskerne oppsøkte hennes forlovede, Norman, som arbeidet i Narvik og sendte penger med ham de gangene han skulle nordover på kjærestebesøk. Det skjedde visst rett som det var at han måtte reise hjem med uforrettet sak. Som da Nordvåg ble hentet til Oldervika i 1918.

– Det var landvind og kaliber, det var ikkje noe å pistre og bere seg over.

Hjemme satt kjæresten og ventet, mens Nordvåg og skyssen hennes kom på avveie.

Brukket arm

Da hun avsluttet sin karriere i en alder av 70 år, ble jordmorstillingen lagt ned. Men det viste seg å være en forhastet beslutning. Det siste barnet tok hun nemlig imot i en alder av 79 år.

Med brukket arm.

Da «Tromsø» snakket med henne hadde hun sett at området hun betjente ble mer og mer avfolket. Det plaget henne.

– Det er no mest berre tomme hus. Gjerdan forfell og ildtuan veks. At jorda blir så vanskjøtta, det er det eg synes er så utakknemlig av menneskene.

Men for sin egen del hadde hun oppskriften på indre fred. Den fant hun i gudstroen.

Låser ikke døra

– Det viktigste i livet er fred i deg sjølv og fred med deg sjølv. Eg eier ikkje angst, eg låser ikkje ei dør, – det er nå bare tøv. Eg kan no både være bisk og blid. De veit no kor de har meg. Eg har vært her så lenge så de kjenn gammeltrollet.

Den siste tida befattet Nordvåg seg mest med strikking av sjal. Det var for øvrig hennes oppskrift mot brystsvull mens hun var aktiv i jobben. Et av de siste sjalene hun strikket la hun om dronning Sonjas skuldre under det nye kongeparets signingsferd i 1991.

7. januar 1992 sovnet Helfrida stille inn på Tromsøysund sykehjem. Det var slutten på et rikt liv i tjeneste for alle andre.

Les mer om Helfrida Nordvåg på Karlsøy kommunes nettsider.