30. desember hadde jeg et leserinnlegg i ”iTromsø” hvor jeg kommenterte anmodningen i brev av 10.12.2014 fra Sametinget til Tromsø kommune om å få fortgang i arbeidet med å godkjenne tilrådingene fra den samiske stedsnavn-konsulenten om samiske navn på i alt 14 steder i kommunen. Jeg har mottatt en rekke henvendelser fra lesere av papirutgaven og av itromso.no. I hovedsak lurer leserne på hvilken begrunnelse tilrådingene bygger på.
Det demokratiske elementet
Av den sparsomme informasjonen (1/4 A-4 side på norsk) som utgjør saksdokumentene vises det til Lov om stedsnamn §§3 og 4 som omhandler bestemmelser om henholdsvis skrivemåte og rettskrivningsprinsipp i nordsamisk.
I formålsparagrafen til stedsnavnloven heter det bl.a at ”formålet med loven er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei skriftform som er praktisk og tenleg, og medvirke til kjennskap til og aktiv bruk av namna”. Denne lovbestemmelsen bringer en rett over til §9.2 som til dels rommer det demokratiske elementet i loven: ”Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknytning til staden, skal til vanleg brukast av det offentlige t.d. på kart, skilt, i register saman med et eventuelt norsk navn”. Sametingets begrunnelse er altså kun rene tekniske forutsetninger (kfr §§3 og 4). Ikke et ord derfra om hensikt, behov og motiv. Hvorfor?
Ubegripelig
Sametinget ber altså Tromsø kommune utrede samiske stedsnavn for godkjernning. En eventuell utredning må gi svar på:
Brukes de foreslåtte samiske stedsnavnene i dag av fastboende og næringslivet på de 14 stedene i kommunen?
Hvem har fremmet forslaget om de samiske stedsnavnene? Er det noen personer i lokalmiljøene eller i Tromsø kommune som har gjort det? Eller kommer eventuelle krav fra andre steder og miljøer?
Hva er den generelle begrunnelsen for å skrive inn samiske stedsnavn og hvordan begrunner man de enkelte stedsnavn?
Kan forslag/krav begrunnes ut fra et dokumentert, reelt behov? Og i tilfelle hva er behovet?
Det er greit og dessuten i tråd med loven at samiske navn benyttes på steder hvor slike navn er i bruk daglig av befolkningen der. Er de foreslåtte samiske stedsnavnene i Tromsø i bruk i dag? Hvordan faktabegrunner Sametinget skriftformen? Med de samiske språksentra i sentral rolle pågår det et omfattende arbeide med å innføre samiske stedsnavn. Det er det etter hvert blitt mange ubegripelige og komiske eksempler på.
Et tragisk feilgrep
I Loppa kommune hvor det ikke lengere bor noen som har samisk som hjemmespråk, har Telenors karttjeneste fjernet norske stedsnavn og innført samiske navn på steder hvor samiske navn ikke blir benyttet. Det er intet mindre enn et ubegripelig overgrep mot lokalbefolkningen. Utenfor byen Hammerfest ligger Glimmevannet. Vannet er oppkalt etter telegrafbestyrer Johannes K. Glimme som på 1890-tallet ledet arbeidet med byggingen av lysanlegget i Hammerfest. Vannet bærer det samiske navnet Riebansilbajávri. Av nordsamisk ordbok fremgår det at riebansilba betyr glimmer og kråkesølv på norsk. Jávri betyr som kjent vann. De som har konstruert dette stedsnavnet, har lest det norske navnet feil når de har oversatt dette til samisk. Det finnes ikke glimmer i området.
Som jeg påpekte i mitt leserinnlegg har Tromsø kommune i den såkalte samarbeidsavtalen forpliktet seg til “å få samiske stedsnavn brukt i offentlig sammenheng fortrinnsvis i samarbeide med instituasjoner, sameforeninger, museer eller forskningsinstitusjoner». Skal samiske stedsnavn påtvinges befolkningen i strid med Lov om stadsnamn? Godkjenner kommunen forslaget fra Sametinget, kommer det opp samiske skilt rundt om i kommunen. Mitt innlegg 30. desember gir en oversikt over hvilke steder det i så fall gjelder.
Gjennom samiske stedsnavn på kartet skaffer Sametinget seg legitimitet for stadig å fremme nye samepolitiske krav. Derfor bidrar Sametinget til finansiering av stedsnavnarbeidet. Den såkalte samarbeidsavtalen er i så henseende gull verd for den samepolitiske makteliten. For Tromsøs befolkning er avtalen et tragisk feilgrep og bør derfor sies opp.