Film og musikk er som fot i hose, egg og bacon, pølse og brød og Smith & Wesson.

Her er noen personlige favoritter av filmmusikk, satt sammen av de film. og musikkglsde herremennene Helge Skog og Egon Holstad.

Egons 10 personlige filmmusikk-favoritter:

«The Good, the Bad and the Ugly» (1966)

Hovedtemaet til «Gudfaren» er muligens det eneste som kan konkurrere med denne når det kommer til ikoniske soundtracks som lever et selvstendig liv utenfor filmen. Ennio Morricones lydlegging av diverse spagettiwesterns ble en vesentlig del av filmenes stemninger, med trege dialoger, hardkokte menn og livredde kvinner og barn. At The Ramones brukte platas hovedtema som introlåt på konsertene sine, gjør det ikke noe teitere.

«Paint Your Wagon» (1969)

Her er en av mine favorittbarytonlåter gjennom alle tider, Lee Marvins «Wand’rin’ Star», der han synger så kult og med så mørk stemme at Mark Lanegan høres ut som et sengevætende medlem av Sølvguttene. Ekstra pluss til soundtracket for Clint Eastwoods smått absurde bidrag «I Talk to the Trees» (med den nedslående konklusjonen «But they don´t listen to me» som svar på elendigheten).

«Topless Women Talk About Their Lives» (1997)

En film som gikk på TIFF da den kom. En skuffende sådan, iallfall ut fra hva tittelen lovet, da de eneste toppløse menneskene du får se i løpet av hele filmen er to mannlige dykkere. Men soundtracket er helt ellevilt bra. Det newzealandske plateselskapet Flying Nun (som jeg var veldig fan av) har satt sammen ei smørje av sine beste katalogvarer, og her får vi dermed gull fra New Zealands fineste, i form av The Chills, The Bats, The Clean og masse andre band du ikke visste du elsket før du hørte dem. Men filmen suger våt hundepung med verkebyller.

«Schulmädchen-Report» (1970)

Oi oi! En skikkelig godbit som ble gjort tilgjengelig og reutgitt på midten av nittitallet. Husker jeg solgte lastebillass av den på platesjappa mi, særlig på vinyl, muligens godt hjulpet av et ehh … vovete cover. Filmene fra 70-tallet var noen tøysete softcorefilmer der pene, tyske nakenmodeller kledde seg ut som collegepiker og snakket til kamera om sitt sexliv etter skoletid. På tysk. Jeg leste en gang at de ble laget av statlige midler, som opplysningsfilmer til ungdom. Som de selvsagt ikke var. Men musikken! Helt fantastisk! Gerd Wilden Orchestra står for det fabelaktige lydbakteppet, og hadde dette kommet ut under et eller annet engelsk DJ-navn på midten av nittitallet ville det slått gjennom kommersielt som bare fy.

«The Return of the Living Dead» (1985)

Rett og slett et sannsynlig bra soundtrack, iallfall for dem som er glad i garasjerock og punkrock. The Cramps, The Flesh Eaters (selvsagt!), Tall Boys og den som stikker med av bestemannspremien, Roky Erickson. Hans «Burn the Flames» er garantert gåsehud på de cirka første 400 avspillingene, både på grunn av hans intense og vilt bra vokal, samt de helt ekstremt spesielle gitarene til Duane Aslaksen.

«Beretta 70: Themes from Italian Police Films» (1998)

En aldeles glimrende samling låter fra italienske spionfilmer fra 70-tallet. Filmene tror jeg er så som så, der bildene på innercoveret tyder på ganske forsofne, italienske versjoner av Dirty Harry, men musikken, folkens! Musikken! Dødsfengende, sprettent og humørsmittende. Italia kan mer enn å spille organisert forsvarsspill i fotball. Og mat. Og kunst. Og biler. Og klær og sko. Og olivenolje. Og klassisk musikk og opera. De er, som sagt, også dritbra på å lage filmmusikk til spionfilmer fra 70-tallet.

«Rock ‹n› Roll High School» (1979)

Helt uunngåelig i denne sammenhengen. Kultklassiker om skoleelevene som høyst forståelig gjør opprør når de blir nektet å dra på konsert med The Ramones (selvsagt gjør de dét!). Ikke akkurat en knallsterk utfordrer til «Citizen Kane» og «Apokalypse nå!», men hvem bryr seg så lenge det dreier seg om ikonene i fantastiske The Ramones? Ikke denne gutten i hvert fall! The Ramones spiller i filmen og spiller selvsagt også på soundtracket i celebert selskap med Nick Lowe, Alice Cooper, Chuck Berry, Eddie & the Hot Rods, Brian Eno m.fl.

«This Is Spinal Tap» (1984)

Verdens morsomste film? Ja, det tror jeg sannelig. Da filmen kom ut, gikk masse amerikanere mann av huse for å skaffe seg alle skivene til det fiktive bandet, og problemet var selvsagt at de var, ja, fiktive. Platene de snakket om i filmen fantes rett og slett ikke. Verden var virkelig artigere før internett. Soundtracket er en samling med studioinnspillinger, fra liksom-sekstitallsutgaven av dem og fram til de liksom ble store på åttitallet. Spesielt «Gimme Some Money» er en helt suveren 60’s-låt. Jeg elsker Spinal Tap, og jeg liker fortsatt å tro at de har eksistert på ordentlig. Med denne skiva på tallerkenen kan man lukke øynene og drømme. Coveret på plata er «The Black Album» før Metallica lagde sin, som visstnok er en subtil hyllest til nettopp Spinal Tap.

«Izzat» (1995)

Måtte ta med en norsk film her også. Filmen er en helt grei, svak terningkast 4-film. Men soundtracket er direkte suverent, primært med hard rock, mesterlig satt sammen av Gluecifer-gitarist Arne Skagen. Her smøres det på med purt gull av Madrugada, Ricochets, Amulet, WE, Backstreet Girls, Raga Rockers, Kjøtt, Cato Salsa Experience, Anal Babes, Brut Boogaloo, Kung Fu Girls og – aller viktigst – en eksklusiv låt av Gluecifer, attpåtil den aller siste de spilte inn («Desolate City»).

«Repo Man» (1984)

En jævla rar, lavbudsjetts science fiction-film av Alex Cox, med blant andre Emilio Estevez og kjempehelt Harry Dean Stanton. Soundtracket er ujevnt, men det inneholder åkkesom det som i mange år var en Iggy Pop-låt («Repo Man», spesialskrevet for filmen) man kun fikk her og ingen andre steder. Husker jeg betalte mange hundre kroner for å få den på vinyl. Og den er så bra at plata er verdt prisen alene. Turboneger gjorde en mæææget habil versjon av den, men originalen, ass. Iggy Pop post «Zombie Birdhouse», full av narkotika, fanteri og energi. En skikkelig skjult skatt, dette. Og du får den på vedlagte Spotify-liste. Åh, vi er snille!

Helges topp 10 soundtracks:

«Black Caesar» (1973)

Et soundtrack jeg har et langt og godt forhold til, etter å ha funnet det på vinyl i en av byens bruktsjapper, en gang på tampen av ungdomsskoletida – og det eneste på denne lista hvor jeg faktisk aldri har sett filmen. Men den er sikkert dritbra, altså! James Brown aka Mr. Dynamite gjør en fabelaktig jobb på dette soundtracket, som er klart sterkere enn det noe mer kjente albumet «The Payback» fra samme år, som faktisk er et refusert soundtrack (!). «Black Caesar» inneholder min personlige favorittlåt av Soul Brother number 1 – «Down and Out in New York City», samt den ufattelig tøffe og ofte samplede «The Boss». Nuff said!

«The Godfather»

I motsetning til «Black Caesar», har jeg sett denne filmen sånn cirka tusen ganger. Minst! Det vakreste og mest ikoniske originalscoret. Ever. Her får man jo et ufattelig kjipt problem med hvilke spor man skal velge ut til spillelista, men det er umulig å utelate hovedtemaet (Gudfarens vals) og kjærlighetstemaet. Nino Rotas komposisjoner er så vakre, at de sannsynligvis kan påvirke været, hvis spilt på tilstrekkelig høyt volum.

«Jackie Brown» (1997)

Filmen er ikke riktig like fantastisk som Tarantinos forløper «Pulp Fiction», men soundtracket er hakket bedre. Quentin er den moderne mesteren når det kommer til å velge ut låter til sine filmer. Samtlige scener i dette eposet løftes av musikken, og det er nesten fristende å hevde at låtene spiller den egentlige hovedrollen i «Jackie Brown». Hvor stilig er ikke scenen hvor Samuel L. Jackson sitter i sin mørklagte bil, med Johnny Cashs «Tennessee Stud» buldrende ut av anlegget?

«Wild Zero» (1999)

Herre min hatt, for en grisefest! Den andre filmen i rekken med den japanske punkrock-trioen Guitar Wolf i hovedrollene. Dette soundtracket er, helt ufrivillig, en slags «best of» 90-tallets garasjerock. Høy partyfaktor og bøttevis av fuzz er fellesnevneren for disse låtene, og med undergrunnshelter som Oblivians, Devil Dogs, Zeros, The Vikings (fra Norge, jippi!) og The Kids (fra Belgia, din tulling!) med flere på låtlista, kan man velte seg i rock´n´roll-snadder.

«Judgment Night» (1993)

En kul film med en soundtrack-konsept som innebar å pare rockband med rappere (ikke på den måten, din lille gris) i en ordentlig sjanger-crossover. Alle elleve låtene er selvfølgelig ikke like vellykkede, men sterke navn som blant annet Mudhoney, Cypress Hill, House of Pain, Helmet, Dinosaur jr., Teenage Fanclub og Sonic Youth må vike for Slayer vs. Ice-T og Biohazard vs. Onyx på spillelista. Rap-rock er et utrolig datert fenomen, men brorparten av dette soundtracket låter fortsatt bra i 2016. Til og med Faith No More låter ikke så verst!

«Blue Velvet» (1986)

Dette var min filmdebut med David Lynch, etter å ha fått vettet skremt langt av gårde inn i skauen av «Twin Peaks» et par år tidligere. Angelo Badalamentis originalscore er både vakkert, bisart og skummelt, men det var én låt som skilte seg ut – nemlig Roy Orbisons› «In Dreams». Hvis det er noen som lurer på hva et crescendo er, viser onkel Roy hvordan det skal gjøres. For alle som kjenner denne filmperla, er det vel bare én ting å si: «Baby wants to fuuuck!».

«Vampyros Lesbos» (1971)

Skrekk og sexploitation! Soundtracket til denne sleazy tysk/spanske B-filmen ble reutgitt (eller utgitt for første gang?) på herlig vinyl på det salige 90-tallet. En helt ko-ko blanding av funk, indiskinspirert psykedelia, world music og diverse typer rock, blir utrolig nok en velsmakende suppe. Luringen Tarantino plukket da også opp låten «The Lions and the Cucumber» (fin tittel, ikke sant?), og snek den inn i sin egen «Jackie Brown». En kultklassiker, hvor soundtracket er uhorvelig mye bedre enn filmen, mener jeg å huske, selv om det er lenge siden min VHS-kopi har vært i bruk.

«Full Metal Jacket» (1987)

Stanley Kubrick har mye kult og merkelig på sin CV, men «Full Metal Jacket» er min favoritt. Original-scoret blandes med en rekke knall-låter, hvor surf, country, rock´n´roll, Phil Spector og Nancy Sinatra med flere kommer som perler på en snor. Alle låtene bringer tilbake distinkte minner om scenene de spilles i, som er et kvalitetstegn både for musikken og filmen.

«Speedway» (1968)

Det aller beste av Kongens soundtracks inneholder også min personlige favorittlåt, «Let Yourself Go». At Nancy Sinatra dukker opp og svinser med svansen, regner jeg som en stor bonus. Soundtracket er gitt ut et halvt år før Elvis sitt «68 comeback» på TV-skjermen, og som mange vet var herren fra Tupelo i særdeles oppegående form på dette tidspunktet i hans unike karriere.

«The Omen» (1976)

Å velge ut det ultimate skrekkfilm-soundtracket er en nær umulig jobb, men valget faller på «The Omen». Legenden Jerry Goldsmith fikk faktisk sin eneste Oscar, for å ha komponert originalmusikken til dette sorte mesterverket av en film. Det snertne utdraget jeg har valgt ut her, har tittelen «Ave Satani» – og du gjettet riktig, den handler verken om kosebamser eller marsipangriser! Dessverre finnes ikke original-scoret på strømmetjenestene, så spillelista inneholder et substitutt fra Dominik Hauser.

PS! I tillegg vil jeg gjerne anbefale soundtrackene til samtlige filmer fra «brystenes baron» Russ Meyer – som dessverre ikke er tilgjengelig for streaming.