Bandet har vært entreprenører for folkemusikkens popularitet, da de har gjort denne trauste og tradisjonsbundne sjangeren til allemannseie gjennom popviser som «Har du fyr?», «Folketonen» og «Båtbygger Jo».
Hekla Stålstrenga har etter min mening alltid kommet best til sin rett som liveband. Hovedgrunnen er like banal som den er logisk; selve volumet og den fysiske fremførelsen løfter musikken. Festlåtene forsterkes av gruppas smittende humør, og visene blir mer følsomme med menneskelig mimikk og kroppsspråk på kjøpet.
Selve senteret i bandet, vokalist Anne Nymo Trulsen, ble beskrevet på følgende måte av en kjenning nylig: «Jeg vet ikke hva det er, men hun gjør noe med meg når hun synger». Dette er en diffus beskrivelse jeg kjenner meg igjen i. Kall det x-faktor, kall det whatever – Hekla Stålstrenga har det bare.
Med gitarist Tore Bruvoll, felespiller Ragnhild Furebotten og nevnte Trulsen i spissen, har gruppa lagt forventningslistlista høyt med tidligere album og turneer. På «Ventetid» sparer de da heller ikke på kruttet i noen form.
Musikken er hovedsakelig komponert av Furebotten og Bruvoll, men bandet har hentet inn et vell av prominente bidragsytere for å ta seg av det lyriske innholdet. Halvdan Sivertsen, Jon Fosse, Malvin Skulbru og Ola Bremnes er blant disse. At albumet har et gjennomgående barnetema er neppe helt tilfeldig, da de tre medlemmene i front alle har blitt foreldre siden forrige plateslipp.
Produksjonen er upåklagelig – dette er en estetisk nytelse for ørene. Hvert anslag på alle instrumenter er krystallklare, og koringene er spesielt vakre
Blant de rent instrumentale låtene er én av dem hakket hvassere enn på tidligere album. «Du e henta» er en meget spretten sak, og på ingen måte å regne som noehvileskjær.
«Akk o ve» er platas beste komposisjon. Her er det så mange finurlige musikalske vendinger, at man lett kan bli forfjamset ved første lytt. Mystikken og mørket låten besitter er også et velkomment avbrekk fra det gjennomgående gode lynnet som er platas røde tråd. «Min elsk» og «Kom te meg» er to andre gromlåter.
Allikevel er albumet noe ujevnt. Av disse tretten låtene, er det ikke mer enn halvparten du virkelig ville ha ønsket å høre på neste Hekla-konsert. Barnesang/nattavise-faktoren blir også i overkant høy for undertegnede.
«Ventetid» mangler den typiske hitlåten de to foregående Hekla Stålstrenga-platene har inneholdt, men inneholder nok annet snacks til å kunne kalles en suksess.
