Vi ga samtlige av dem følgende tre spørsmål:1: Hva er ditt personlige forhold til Metallica?2. Hvor viktige mener du Metallica har vært, sett i et musikkhistorisk perspektiv?3. Hvem i bandet hadde du foretrukket å bli sittende fast i en heis med?

1. Da jeg oppdaget Metallica på midten av 80-tallet gikk det mest i hardcore og punk, så fort og høyt og aggressivt som bare mulig. Hårmetallen ble alt for pusete og mainstream for en som sverget til undergrunnen, så da Metallica dukket opp med sin lynkjappe og lynforbanna trash metal, da var det kjærlighet ved første lytt. 30 år seinere er mitt forhold til Metallica kronisk, litt som et langvarig ekteskap. Hvetebrødsdagene på 80-tallet skinner nok sterkest, men jeg kommer aldri til å ta ut skilsmisse.

2. Andre kan sikkert beskrive Metallicas betydning for utviklingen av metalsjangrene bedre enn meg. Men i en tid hvor det er superkommers panfløytehouse som er greia for de store massene, fungerer Metallica som en evig påminnelse. For plutselig kommer det et rasende beist opp fra kloakken, med komplekse, men fengende låter, tekster som sier noe om tiden vi lever i, og med et nytt uttrykk som kommer til å endre status quo.

3. Etter å ha intervjuet både James Hetfield og Lars Ulrich, er svaret helt klart James Hetfield. Begge er mildt sagt interessante å snakke med. Men der Ulrich kan bli i overkant intens og pompøs, er Hetfield den morsomme og kule kompisen du kan diskutere favorittband med til kuene kommer hjem.

1. Sterkt, for 25 år siden. Jeg digga «Kill’em», «Ride», «Masters» og «Justice». Black stussa jeg på da den kom, men digga den etter hvert. Etter det mista jeg interessen.

2. Viktig, selvsagt, fordi de flytta musikalske grenser. Det var jo halve moroa da de starta. Det var jævla tøft å komme på nachspiel, og rive av Human League-skiva og sette på «Ride The Lightning». Det gjorde noe med festen, og de kule damene ble sittende igjen!

3. Lars Ulrich. Så skulle jeg fortalt ham hvilken drittsekk jeg synes han er! Jeg jobba som local crew for Metallica på 80-tallet, og der resten av gutta var dritkule, så var Lars bare ufordragelig kvalm. Og en feig fjott!

1. Jeg har et personlig forhold. Har alltid likt dem og har alltid tilgitt dem for nye utgivelser som ikke helt traff med en gang, men siden det var Metallica det gjaldt hørte jeg meg glad i «Load», «Reload», «St Anger» og «Death Magnetic». Ingen andre band slipper unna på samme måte.

2. Historisk sett er de veldig viktig. Metallica er oppfinneren av en sjanger som de fortsatt er størst innen. Dog er sjangeren noe utviklet/forandret, men man kommer utenom dem i noen diskusjon hvor man snakker om viktige band innen hardrock, rock, metal, thrash, heavy metal, you name it.

3. Da «Nothing Else Matters» ble spilt inn ble det lagt på orkester for å styrke lydbildet. Dette høres svært svakt på «Black Album»-versjonen. Som gave til Michael Kamen (dirigent/komponist/something) ga de ut en egen versjon av låta med bare orkester. Denne heter «The elevator version». Artig hva? Tror jeg ville sittet fast i heis med James. Da kunne jeg spurt om han hadde hørt om det «kjente» tributebandet fra Tromsø (Metallicatz) og han vokalisten som også spiller Kirk-soloer (eller forsøker). Kanskje jeg ville fått «fan # 1»-diplom da. Eventuelt vil det skape litt amper stemning, da jeg omsider møter mitt idol og lurer på om han har hørt om meg.

Thomas Felberg (rockarkeolog, musiker, programleder)

1. I love Metallica! Sitter faktisk og drikker på en metal-bar i Tokyo as we speak. Haha! Kjøpte «Kill ’em All» da den kom ut i 1983 og så Cliff Burton med Metallica på «Masters of Puppets»-turneen i Skedsmohallen i september 1986 to dager før han døde. Har ikke vært for interessert siden «Black Album» i 1991.

2. Metallicas groove døde litt med Cliff Burton. Metallica har vært veldig viktige og har lagd en metal-skole. Du har Iron Maiden, Judas Priest, Dio, Slayer og Metallica on top.

3. Jeg ville helst ha blitt stuck i en heis med Cliff Burton, mens vi koste oss med jazztobakk og diskuterte Lynyrd Skynyrd. Som Cliff og jeg var og er fan av.

1. Jeg er en av dem som digger de tre første, fnyser av alt etter men liker allikevel THE BLACK ALBUM OF SHAME. Er fremdeles i harnisk over trommelyd og mastring på «St. Anger». Skal jeg spille noe vestkystthrash er det dog Exodus før Metallica her heime.

2. Som med The Beatles må jeg si at jeg skjønner at de er viktige, men jeg er ikke blodfan. Løper ikke verken sko eller tøfler av meg for å se dem live lenger, men skal innrømme at det er moro å se dem. Men de tre første? Classics.

3. Som klaustrofobiker med aggressive tendenser bør jeg kanskje velge dansken, på vegne av alle trommiser men mest på vegne av min trommisektemann. Death by fire etasjer, lissom.

Mitt forhold til Metallica startet i 1986 i en platebutikk i Bergen der jeg som ung heavy metal-fan så korsene på «Master Of Puppets»-coveret og tenkte at dette må være noe heavy, så jeg spurte om å få høre (ah, så deilig det var å høre på musikk i platebutikk…!) og ble så sjokkert over musikken, støyen og hardheten at jeg forlot butikken uten å bruke en krone. Full av frykt. Noen måneder senere forsøkte jeg igjen, og siden den gang har Metallica vært en stor favoritt, og et band jeg følger tett den dag i dag.

2. De fire første albumene Metallica ga ut er blant metal-historiens aller beste, og dermed også blant rockehistoriens beste. Det finnes knapt en svak Metallica-låt på 80-tallet. Så gjorde de heavy metal spiselig for massene med 91-albumet, og fikk samtidig en av rockens storselgere og radioplager-singler som fremdeles ruller og går for ofte. Legger man til at de stadig samler køer av fans hvor enn de spiller i verden kan vi trygt kunne plassere Metallica blant de aller viktigste bandene musikkhistorisk etter 1980.

Javisst har de inspirert mange musikere til å lage ren drit, og javisst har de rotet seg godt vekk selv på veien, men jammen klarer de fremdeles å surfe på de klassiske fem førsteplatene (og de tre låtene som har kommet fra den nye lover vel bedre enn vi er vant til…). De var også foregangsbandet i den sterke første bølgen av thrash fra USA som var en av de mest vitale og stilige alternative musikkstilene på 80-tallet, og som også klarte kunststykket å forene steile fronter i metalen og punken. Ikke snaut, bare det.

3. Fristende å si Kirk siden han ikke sier stort, men jeg har sånn cirka tusen spørsmål til James Hetfield som jeg gjerne vil ha svar på. Ville muligens tatt brodden av klaustrofobien og angsten hvis han holdt meg i hånden også.

Jeg oppdaget faktisk bandet på førsteskiva, som jeg hørte i en god gammeldags platebutikk, helt uforberedt på hva som skulle treffe meg. Det kan være vrient i dag, med alt som finnes av ekstremt ekstrem musikk, å fatte hvor utrolig drøyt det låt, men der og da var det nesten så jeg var usikker på om det faktisk var for mye. Jeg konkluderte heldigvis med at det var innafor, og mye glede fulgte. Jeg fikk sett bandet første gang i Skedsmohallen i 1988, og har hatt den glede - og noen ganger frustrasjon (den sirkusmanesje-scenen var faen meg aldri noen god idé) å oppleve dem live en rekke ganger.

Og når de leverer, er det lett å tilgi alt de har gitt ut av «ikke-klassikere», og skjønne hvorfor de er verdens største metalband! Jeg fikk alle fordommer mot Lars Ulrich avkreftet og avlivet en gang for alle for min egen del da jeg for noen år tilbake intervjuet ham, og har en egen James Hetfield-anekdote som er et av mine personlige topp-øyeblikk gjennom et liv i musikkbransjen. Den sparer jeg dog til min egen story.

2. Som størst av de «4 store» (de tre andre er vel Bach, Beatles og Bieber?), er det ingen tvil om at de er et av de siste bandene som det fortsatt knytter seg en enorm spenning til når de nå skal slippe noe nytt, trass i det faktum at sist de leverte noe banebrytende var i 1991. Det kan tross alt aldri tas fra dem at de har både vært med på å skrive regelboka for thrash metal og dernest både omskrive den og tilføye nye kapitler både to og tre ganger. Om folk datt av lasset allerede på album #2 eller om de digger dem fram til den svarte skiva, er det et ubestridt faktum at de har betydd utrolig mye for hard rock og metal generelt og allmennaksepten av i utgangspunktet litt hardere metal spesielt. At de siden har blitt både rundere i kantene og mindre «relevante» (hater det ordet) med tanke på hva som ellers beveger seg innen sjangeren, er strengt tatt uvesentlig.

3. James. Han er en av de få musikerne innen rock i dag som har superstjerne-aura, men samtidig virker både jordnær og intelligent. I tillegg gir han ikke generelt så vanvittig mye av seg selv i alt av medier, så en liten time i en heis ville vært en god anledning til å finne ut mer om hvordan fyren tenker. Har rett og slett en hel del jeg gjerne skulle ha spurt ham om.

1: Det var Slayer som var viktigst av de Fire Store, med Metallica hakket foran Anthrax der bak. Hvorfor? Metallica var nest sintest, kjappest og drøyest, og hadde heldigvis ikke like mye kortbukseklovning. De fire første skivene er viktigst, selv om Black Album faktisk fikk et par runder i Turbo-bussen mellom alle AmRep/Touch&Go-bandene. Og så likte jeg at Metallica var flinke til å fremheve røttene sine i punk og gammal metal, med covere av Budgie- og Misfits-låter. Kredd teren for den!

2: De klarte å gjøre sjangeren thrash metal mainstream på sin egen, merkverdige måte, selv om det også medførte at bandet måtte svelge en hel karavane kameler. I motsetning til Slayer, som fikk hjelp av Rick Rubin til å bli enda drøyere... Jeg innrømmer at jeg hatet LuLu-prosjektet m Lou Reed, men det viser jo også et band som har tort å gjøre sin egen greie (eller muligens Lars Ulrichs greie, den jævla danske masekråka).

3. Jeg tror jeg helst ville sitte fast i heisen med Jason Newstead, som først av alt aldri fikk kred for den innsatsen han faktisk gjorde ved å fylle ut tomrommet etter geniale Cliff Burton. Den andre årsaken er at han etter at han «ble sluttet» av bandet gikk videre til å gjøre sin egen greie, som å male, starte egne bandprosjekter - og ikke minst bli medlem i Voivod, et av verdens mest underkjente band. Det må bli Jasonic for meg, ja.

Torgrim Øyre (journalist, skribent, arrangør, black metal-musiker)

1. Det begynte med at en bekjent spilte «For Whom The Bell Tolls» for meg en gang på andre halvdel av 80-tallet. Det falt i smak, men jeg kjøpte ikke noe av bandet før «...And Justice For All» kom i 1988. Jeg husket at jeg stusset over lyden og den falt egentlig ikke i smak sånn umiddelbart. Den vokste på meg over tid og har etter hvert blitt en av favoritt. «Ride the Lightning» henger dog høyest. Jeg er av dem som inkluderer «Metallica» i klassikerrekken. Utover det så har ikke de musikalske bedriftene deres vakt særlig stor begeistring post 1992. Men jeg har fulgt dem fra foran scenen, og de er fremdeles et vitalt og underholdende liveband.

2. Tja, det er egentlig en ganske interessant problemstilling. De har jo selvsagt bidratt til å kommunisere hardere musikk ut til massene på en forståelig og folkelig måte som ingen andre metalband har vært in nærheten av. Men om man skal se på hvilke musikalske spor de har satt etter seg, så tror jeg det er mer skole i Slayers «Reign in Blood» og Black Sabbaths «Master of Reality» enn noe av det Metallica har laget.

3. Helt klart Lars Ulrich. Han er mislikt av mange og blir gjerne sett på som en særing, men hadde det ikke vært for den rastløse energien hans, så hadde aldri Metallica nådd de høydene de faktisk har. Han snakker fra levra, noe som kan gi utslag i både positiv og negativ retning, men han er i det minste en ærlig sjel. Han er på mange måter en nerd, og jeg liker å nerde.

Ole Petter Andreassen (musiker, spiller i minst hundre band. Kjøper og selger gitarer)

Jeg har vært veldig opptatt av Metallica oppigjennom og tror jeg har vært på omtrent alle konsertene i Oslo området. Startet med Justice turneen i Skedsmohallen i 88, var begge dagene på Black Album-turneen i Spektrum fåråsidetsånn. Har hatt Gibson Explorer signert av Hetfield, har VHS-tradet Stevie Ray Vaughan bootlegs med Kirk Hammett (han var også på døra hjemme hos meg en gang, jeg var på jobben, DAMN!!!). Newsted og Hammett var helt over seg over Lonnie Mack-signaturen jeg hadde på skinnjakka mi på den tida og forlangte å få signere ved siden av.

I motsetning til alle andre vil jeg ikke gi noe album under terningkast 4. «Reload», «St. Anger», «Lulu», bring it on! Finner alltid ting jeg liker godt. Blir et par Ringnes Lite nå på freddan`.

2. Svært viktige for hardrocken. Funnet opp både guitarstyles og melodisk tromming som fortsatt er essensielle for sjangeren. I Black Debbaths fantastiske bok «Rockequiz 2014» spørres det: « Er Lars Ulrich som en god vin? Blir han bedre og bedre med årene?» Svaret er nei, men han har hatt en ENORM innflytelse på metaltromming.

3. Man er jo alltid mest nysgjerrig på Hetfield, så det blir vel han. Han var jo tross alt verdens cooleste fyr frem til «Some Kind of Monster»-filmen.