Det kan virke som om at det er noen diskusjoner som aldri tar slutt. Kunstdiskusjonen er en av disse, og bra er det!
Jeg har gjort meg følgende tanker rundt de siste ukers kunstdiskusjon i Tromsø:
Vi kan grovt si at det som ble laget av billedkunst i Europa før år 1900, hadde følgende fire kjennetegn:
1. Motivet var figurativt, og hadde en tilnærmet fotografisk fremstilling av et for betrakteren gjenkjennbart objekt, som for eksempel et ansikt, en blomst, en båt, et landskap, et dyr osv. Jo mere naturtro, jo bedre var kunsten i folks øyne.
2. Betrakteren av kunstverket tenkte ofte at «dette kunne jeg aldri klart å lage.»
3. Kunstneren var som oftest en person som hadde et stort talent, og han/hun hadde gått i mange års lære, enten på et akademi, eller hos en anerkjent kunstner.
4. Ut ifra det kunstnerne selv fortalte, så tok det som oftest svært lang tid å male et bilde, ja, kanskje år.
Disse forestillingene om hva som er kunst, god som dårlig, tror jeg fortsatt henger igjen hos mange av oss. Utfordringen er at den moderne, nonfigurative kunsten har satt disse forestillingene under hardt press.
For å sette ting på spissen kan man si at den rådende samtidskunsten har ført oss dit at ALT kan kalles for eller defineres som kunst i dag. Alle tenkelige og utenkelige virkemidler og teknikker er tatt i bruk, og i den grad det skulle gjenstå noen, så vil de heller ikke representere noe uventet eller noe nytt.
Blant «folk flest» har denne utviklinga og endringa av kunsten blant annet ført til følgende konklusjoner og konsekvenser:
1. Siden «alt» kan kalles kunst i dag, kan alle kalle seg for kunstnere.
2. Siden «alt» er kunst sier «mannen i gata» at «dette kunne også jeg ha fått til», eksempelvis skvette maling på et lerret, eller stille ut en vaskeklut. Og: Det skal ta han/hun maks fem minutter å få kunstverket ferdigstilt.
3. «Mannen i gata» blir forbanna/oppgitt når han ser at en kunstner kan få en million offentlige kroner for noe de anser er smørerier.
4. Det kan virke som om den «gjengse nordmann» fortsatt er opptatt av at man må forstå motivet/ se hva motiver forestiller. Ekstra provoserende blir det da for mange når de opplever at en profesjonell kunstkjenner kan holde en times foredrag om hvilke sjelelige kvaler kunstneren må ha gjennomgått, og ikke minst hvordan man kan tolke bildet i det vide og det brede, når bildet består av en grønn malingsflekk på en serviett.
Det er også i denne sammenhengen noen tar i bruk uttrykket «Keiserens nye klær».
Sammenlikner vi de fire første punktene i dette innlegget, med de fire siste, ser vi at forskjellene er store. For å forstå noe av dagens kunstdiskusjon, så kan kanskje disse til sammen 8 punktene være oppklarende til et visst punkt.