Som på solodebuten opererer Petter Baarli med litt større musikalsk albuerom på egenhånd, enn hva tilfellet er i «moderskipet» Backstreet Girls. Men Baarli leverer på ingen måte noe musikalsk karneval. Han spiller fortsatt begge typer musikk; både rock og roll.
50-åringen har uttalt at han laget fem nye låter under den mye omtalte «Berserk»-ekspedisjonen til Antarktis. Hvor mange av disse som er med på denne skiva, vites ikke, men en mer maritim intro skal man lete lenge etter. «Penguin Song» sparker ballene i gang med skrikende pingviner (!), men slapp av – Petter lider ikke av noen form for musikalsk fugleinfluensa.
Dette albumet er som en forlengelse av gitaristens personlighet: Grov, ujålete, rastløs – med glimt i øyet og lua på snei. Heldigvis er det noen som har glemt å fortelle Petter at rocken er død og jorda er flat, da han åpenbart har planlagt å spille boogie helt til alle hipsterne spyr.
Baarli får ufortjent sjelden skryt for å være en god låtskriver, men på sin andre soloskive finner vi flere glimrende eksempler på frodig kreativitet. «Lucky Day» er frisk powerpop med fuzzpedalen i bånn, AC/DC-riffet på «Welcome Enjoy» er langt fetere enn noe Angus har hostet opp de siste tredve årene, og «Go With Your Lover» låter som en revitalisert utgave av The Faces.
Petter Baarli er en av få originaler norsk musikkliv har fostret, og det er en sann fryd å registrere at mannen fortsatt har masse å gi. Fryden resultatet skaper for ørene og rytmefoten, er enda større. At storheter som Glen Matlock, Casino Steel og Honest John Plain medvirker på denne skiva, er like logisk som det føles naturlig. Kult er det også at storebror Baarli, Bjørn Terje, slår trommer på halvparten av festen.
«Frankly My Dear, I Don't Give a Damn!» er kanskje ikke et mesterverk, men en plate for dem som vet at det er dobbel konsonant i ordet gittar. Et testamente i tolv korte kapitler, som flommer over av kjærlighet til rock’n’roll og selve livet.
