Åpningslåten «Hardwired» er en reise tilbake til 80-tallets thrash metal – en trend som fortsetter utover deler av dette dobbelalbumet. Metalgigantene har gitt opp å låte moderne og/eller innovative, og retter fokuset tilbake mot sin opprinnelige identitet – en snuoperasjon som startet med «Death Magnetic» (2008). Denne plata er, bevisst eller ikke, spekket med referanser til californierne sine fem første skiver.
Flørten med såkalt «alternativ rock», symfoniorkestre og nu metal er heldigvis historie. «Hardwired...» er allikevel ikke noen rendyrket thrash metal-plate, man finner også tydelige spor tilbake til New Wave of British Heavy Metal-scenen, som var en stor inspirasjon for Metallica under oppstarten for 35 år siden. Tempoet er i snitt også seigere, og denne plata har lydmessig mye til felles med storselgeren omtalt som «The Black Album». En vesentlig forskjell er dog at hit-faktoren er tilnærmet lik null denne gang.
Superprodusentene (på to svært forskjellige vis) Rick Rubin og Bob Rock er ikke invitert inn i studio. Lydtekniker Greg Fidelman er istedet forhøyet til James Hetfield og Lars Ulrich sin medprodusent. Resultatet låter da også temmelig plain; bandet har ingen lydkulisser å hjemme seg bak.
James Hetfield «mistet» egentlig stemmen for 20 år siden, men leverer her sine beste sangprestasjoner siden den gang. Vokalistens leie tendens til å skli over i post-grunge-crooning erstattes denne gang av en mer direkte og mindre pompøs røst.
Singlene «Atlas, Rise!» og «Moth Into Flame» er blant låtene hvor bandet lykkes; riffene og gitarharmoniene sitter, og Kirk Hammett viser at han fortsatt har taket på raske, men melodiske soli. Her kjenner man bandets kollektive energi, som ikke er et produkt av digital kompresjon eller annet juks og fanteri.
I en tid hvor de fleste kutter albumlengden nærmere og nærmere en halvtime, går Metallica motsatt vei. 80 minutter lange album var drøy kost selv i «CD-alderen», og i 2016 risikerer man at lytterne er stappmette lenge før desserten kommer på bordet. Og ja, det blir litt mye kjøttkaker og potet før skivas grande finale – platas eneste punkinfluerte låt: «Spit Out the Bone».
Albumets eneste «rolige» låt, «Halo on Fire», mangler mørket, mystikken og det melodiske toppnivået fra gamle semiballader som «Fade to Black» og «The Unforgiven». De mange passasjene som går i boogie-tempo på denne skiva har også en tendens til å bli litt like. Det er faktisk når gamlingene skrur opp tempoet at de låter mest dynamiske, og jeg har en følelse av at bassist Robert Trujillo sitt inntog i bandet har strammet opp det nokså slarkete trommespillet til Lars Ulrich.
Bandlemmet som lever ordentlig godt opp til sine epokedefinerende ungdomssynder, er Hammett (selv om hans input i komponeringen er minimal, som følge av at han mistet en telefon som inneholdt over 200 riff på en flyplass i 2014). Han spiller riktig nok et instrument som er mindre fysisk krevende enn tilfellet er for Hetfield og Ulrich.
Etter åtte års albumpause, har medlemmene i Metallica for mye musikk i kroppen til å levere et dårlig produkt. At «Hardwired...» er deres beste plate på drøye to tiår skulle dermed bare mangle, selv om de ikke lenger er blant spydspissene i metal-verdenen.
