Selvhat er triste saker. Det har vi til fulle fått demonstrert i spaltene avisen Nordlys de siste dagene. Det startet med en underlig kommentar fra journalist Skjalg Fjellheim, der NRK får det glatte lag for å bare presentere det «søringene» vil ha av Nord-Norge.

NRK må slutte med sin «myteproduksjon» og heller presentere en oppdatert versjon av Nord-Norge, skriver kommentatoren. NRK har etter sigende spesialisert seg på å kjæle med symboler og fortidens bilder og fremstiller nordlendingen som en karikatur.

Spesielt får sakte-TV gjennomgå av Fjellheim. Det er visstnok et stort problem, fordi det gir et galt inntrykk av oss her nord.

Men det er ikke jo bare i Nord-Norge NRK har laget sakte-TV. Det har man gjort over store deler av landet. Riktignok startet «Hurtigruten-minutt for minutt» i Kirkenes, men NRK slo ikke av kameraene når de kom til Nord-Trøndelag.

Turen gikk helt til Bergen der også bybanen har blitt «offer» for denne «nedverdigende» sakte-TV-behandlingen. Men sakte-TV i urbane strøk er vel greit.

Les også Egon Holstads kommentar «NRK og den fordømte myten om Nord-Norge»

Det er noe trist og smått over kritikken fra Fjellheim. Han går i fellen selv der han sutrer over at de fæle folkan i sør er slemme med nordlendingen.

– De fæle folkan i sør ler av oss, de tror vi sitter i gamma og gnager på en reinskank, mens vi egentlig er moderne folk i dress og slips med innovative jobber!

Er vi ikke forbi dette stadiet, Fjellheim? Det er jo bare bjørnefetta, varmekjeledressen, sjarken og den halve centimeteren med sigarettsneip i munnviken som mangler, så er du nøyaktig slik du selv beskylder NRK for å fremstille oss. Med lua i hånda («på ei frossen og karrig jord», som det heter i «Nordnorsk julesalme»), sur for at ingen ser deg for det moderne mennesket du er.

Ingen grunn til panikk. Det finnes fornuftige folk sørpå. Vi lever i en globalisert verden. Folk reiser som aldri før. Søringene vet at man kan få kjøpt seg en macchiato i Vadsø også. De tror ikke de kan bli spist av isbjørn i Storgata i Tromsø.

Det er en kjent sak at det er høykulturelle festspill i Harstad om sommeren. Det dekkes til og med av riksmediene. Søringene har nok også en anelse om at UNN er et sykehus fullt på høyde med andre og at Norges arktiske universitet er oppdatert på det nyeste innen forskning.

Ingen fare. De er faktisk så klare over det at det er komplett uinteressant å lage sakte-TV om det. Folk vil nemlig gjerne se noe litt annerledes enn hva de ser hver dag.

Denne nedvurderingen av det Nord-Norge er kjent for oppfattes dessverre utilsiktet arrogant, selv om det muligens ikke er ment slik. Og hvorfor skal vi ikke vise det fram? Dette er jo noe vi kan være stolte av.

Sjarken bidrar med arbeidsplasser, inntekter og råstoff av en så høy kvalitet at den er ettertraktet over hele verden, fra Brasil til Italia. Reinflytting er en hjørnestein i reindriften og en viktig, tradisjonsrik næring i nord.

Nordlyset og midnattssola er så vilt eksotisk at det trekker til seg masse turister som legger igjen masse penger i nord.

Det sagnomsuste lofotfisket betyr klingende mynt og god mat til folk.

Brøytebilene som Fjellheim er lei av å se på TV gir et avgjørende bidrag til at folk kommer seg på jobb, og at varer trygt kan fraktes og at syke folk kan komme seg på sykehus.

Alle trenger noe å være stolt av. Og hvorfor skal ikke nordlendingen være stolt av fisken i havet, fantastiske fjell, brutale værforhold og nordlyset? Hva er galt med det?

Jeg er født og oppvokst i Bergen. Vi gnåler ustanselig om Brann, de syv fjell, Bryggen, Fløibanen, og legger vår ære i å utbasunere vår voldsomme patriotisme når vi kan. Flott, synes jeg. Denne stoltheten er viktig.

Det er mulig at Fjellheims prosjekt er at vi skal være stolte av IT, byliv og helseforskning. Gjerne det, men må det komme på bekostning av noe annet? Er det nødvendig å gjøre dette til en enten/eller-diskusjon?

I etterkant av kommentaren har Fjellheim fått mye motbør på sosiale medier, som det kanskje til stor overraskelse for ham, viser seg at nordlendinger behersker til fulle fra sine seter på fiskeværene i diverse «fjordholl» rundt omkring.

Men selv startet han ballet med å sette overskriften «Railkattlia – minutt for minutt» på kommentaren sin, før han nedvurderer og til dels latterliggjør noe av det som definerer Nord-Norge, og som er litt annerledes og spennende for folk som ikke bor her.

Jeg har bodd i Nord-Norge store deler av livet. Hver sommer i barne- og ungdomsårene ble tilbrakt på Melbu i Vesterålen, med storseifiske som eneste post på programmet. Fantastiske sommernetter på Hadselfjorden sitter brent fast i minnet.

I voksen alder var det liten tvil om hvor jeg skulle studere. Jeg ville nordover! I Tromsø bodde jeg i 7 år og opplevde det urbane Nord-Norge. Helt utmerket! I 2009 flyttet vi til Vadsø. Egentlig bare for et år. Men fiskemulighetene, jaktmulighetene, dyrelivet, det fantastiske uværet, vidda, havet – ja, det er vakkert! Vi kunne ikke dra tilbake.

Jeg har selv jobbet som fisker i en periode i 1995. I Finnmark. Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har vært så sliten at jeg sovnet stående og våknet av at hodet smelte i rekka. Respekten min for dem som har havet som arbeidsplass er stor.

Fiskeryrket er hardt, stolt og eksotisk i en tid da de fleste av oss sitter på kontor, som både Fjellheim og undertegnede. Selvfølgelig er det interessant å få fortelle om det og vise det frem.

Fisken på bordet koster noe annet enn prisen i butikken, og hvert år bøter noen med livet på jobb for å skaffe oss denne edle varen.

Om vinteren kan jeg enda, selv om jeg har sett det hundrevis av ganger før, stå som fjetret i lange tider og bare stirre mot himmelen: Mot nordlyset.

Og en siste ting: Det bannes sørpå også. Noe jævlig. Det vet søringene. Men vi skjemmes ikke av det.

Det er den store forskjellen.