Dagen etter skimaraton i Tromsø gikk vi en formiddagstur i traseen. Jeg gikk og tenkte på hva som gjorde at jeg ikke hadde meldt meg på. Var det smårufsete skiteknikk, mangel av kondomdress eller redsel for at alle vil gå forbi meg? Litt av alt tror jeg er svaret. Men er det slike tanker som skal få bestemme hva man kan gi seg ut på? For hva er en god prestasjon?

Først og sist!

I likhet med mange andre har jeg fulgt med på TV -endingene fra OL i Sotsji.

Idrettsglede og prestasjoner er så mangt, og øyeblikk som har gitt meg inspirasjon finnes det mange av.

Store prestasjoner handler om så mye mer enn å vinne. Det å vise mot og å våge er en større bragd — uansett hva resultatet blir.

Husker dere Eddie «The Eagle» Edwards, den første brite som mot alle odds hoppet på ski i et OL. Han ble sistemann både i liten og stor bakke i Calgary i 1988.

Å være skiløper er ingen bragd, tenker du kanskje? Men kommer du fra Kenya, er det nettopp det! En sliten, men stolt Philip Boit ble tatt imot som en vinner da han som sistemann krysset mållinjen på femmila i Nagano-OL i 1998. I mål var det ingen ringere enn den olympiske mesteren Bjørn Dæhlie som tok imot ham.

Jeg husker ikke Dæhlies målgang, men Philip Boit, han husker jeg! Så til alle som har våget seg ut på nye utfordringer, og som ikke kommer først til mål eller hopper lengst: Tenk på Eddie og Philip!

Neste år hiver jeg meg med på Tromsø Skimaraton, for fullføre skal jeg, det er mitt mål!

Stolthet!

Tenk at det gikk an å bli best i verden og komme fra Finnmark!

I Albertville-OL i 1992 vant den evige toer Vegard Ulvang fra Kirkenes og Finnmark gullet på 30 kilometer klassisk. Det var stort å se en finnmarking lykkes mot alle odds.

Om du blir først eller sist, er egentlig uvesentlig, så lenge du har gitt alt du har av innsats. Så våg å være stolt av deg selv og der du kommer fra!

Unn andre suksess!

Ville du gitt fra deg noe du hadde jobbet hardt for i lang tid om noen på jobben din var bedre enn deg?

Ola Vigen Hattestad, gjorde det.

Han ga bort plassen sin til lagkamerat Øystein Pettersen i OL i 2010 på stafettlaget i sprint. Han følte seg ikke helt 100 prosent i form og dermed ga han plassen fra seg.

Øystein Pettersen og Petter Northug tok gull. I Sotsji slo Ola tilbake, mannen som egentlig ikke var tatt ut på laget. Men han fikk en plass til slutt, gikk som en vind og vant gullmedaljen i sprinten.

For meg vil prestasjonen til Ola i 2010 likevel være den største. For den største prestasjonen er å unne andre suksess og glede seg over det. Akkurat det bør gjelde for alt her i livet — og ikke bare i idretten!