Hvordan håndterer vi sykdom?

Livet berører meg og mennesker påvirker meg. Det å få være frisk er ingen selvfølgelighet. I den senere tid har det vært mange som i ulike medierdeler sin hverdag og opplevelser i kampen mot alvorlig sykdom. For hvordan vimennesker håndterer det å bli rammet av sykdom er svært ulikt. Åpenhet bidrartil å hjelpe andre i liknende situasjon.

Vi kan alle bli syk!

Vi vilhelst ikke tenke på det, men vi må ta innover oss at vi alle kan bli syke. Åbli rammet av sykdom, gir ofte assosiasjoner om at sykdommen er alvorlig, detkom uventet og tilfeldig. Alvorlig sykdom påvirker både den som blir syk og desom er rundt. Jeg opplever at mange har ulik oppfatning av hva som er mestalvorlig å bli rammet av, sykdom som endrer livsutfoldelse på grunn av fysiskfunksjonshemming eller sykdom som medføres smerte, kroppslige endringer ellerendrer personligheten. Min opplevelse er at uansett hva det er og hvordan detrammer, takler man sykdom ulikt. Det å bli alvorlig syk handler om mye, usikkerhetog redsel, det å ta innover seg hva som er skjedd og kontrollere egen frykt forhvordan sykdommen kan utvikle seg.

Pasienten kan gå 100 meter, ingen utsikt til bedring!

Jeg har den fortsatt, legeerklæringen og setningen er limtfast i inne i hodet mitt. Husker hvordan jeg sank sammen og jeg husker smakenav salte tårer. For der stod det svart på hvitt; ” Pasienten kan gå 100 meter,ingen utsikt tilbedring”. Hvorfor jeg fortsatt har tatt vare på den lege-erklæringen undrer du kanskje? Jo, den har jeg tatt vare påfor å minne meg selv på hva jeg følte da jeg leste den. Forbannelsen over atnoen og noe skulle ta bort håpet mitt om å bli frisk. Kunne løpe igjen og kommetilbake i full jobb. Den legeerklæringen ble det som tok fram kampviljen min.Jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å ta livet mitt tilbake. Jegskulle gi alt og når jeg så meg tilbake, skulle jeg kunne si at det ikke varnoe jeg kunne gjort annerledes. Håpet og viljen til å kjempe er drivkraft, så holdfast i håpet og kjemp, det er min oppfordring!

Ei hand å holde i!

Det å motta beskjed om at man er blitt alvorlig syk er enprøvelse. Jeg har vært på beggesider, som pasient og som pårørende. Åoppleve det som pasient var heftig, og samtidig en erfaring som har vært med påå forme meg som menneske i etterkant. Jeg vet jeg ikke er udødelig og har kjentpå det å være redd. Redselen for ogikke å være tilstede og se sønnen min vokse opp. Som pårørende når alvorligsykdom har rammet mine nærmeste har min egen erfaring og opplevelser gjort megroligere. Kjennskap til det følelsesregistrert som velter fram og forståelsenav redsel og sorg har jeg tatt med. Alle trenger ei hand å holde i, og det åvære medmenneske er kanskje det viktigste. Mange kvier seg for å snakke omsykdom og vet ikke hva de skal si når de møter mennesker som er alvorlig syk.Mine tanker er at du behøver ikke si så mye, vær tilstede og strekk ut ei hånder mange ganger mer en nok. ”You never know how strong you are until beingstrong is the only choice you have!”