KULTURHUSET: Hva skjedde med Nora etter at hun forlot «dukkehjemmet», mann og tre små barn?
Operaen «Nora – too late» er bestilt og produsert av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester sammen med Ibsen International og Ad Opera. Med Norges fremste dramatiker, Jon Fosse, som librettist og den unge kinesiske Du Wei som komponist, forsøker «Nora – too late» å svare på dette spørsmålet Ibsen lot henge i lufta da han satte punktum for sitt drama i 1879. Fant Nora sin frihet?
«Freedom’s just another word for nothing left to lose» skriver Kris Kristofferson i sangen vi kjenner best gjennom Janis Joplins tolkning.
Litt slik oppfatter vi at det er for Nora også, slik Jon Fosse skildrer henne. Vi har valgt å se på Nora som ei sterk kvinne som gikk, for aldri å komme tilbake, i ei tid da det slett ikke var vanlig at ei kvinne forlot mann og barn.
Forrykende bursdagsfest
Noras tvil
I Fosses libretto møter vi ei aldrende Nora som ser tilbake på sitt liv. Hun ser seg som ung og forelska og som den litt mer modne som trøtner av hjemmets rutineliv og innestengthet, som «lengtar etter verda der ute», som det sies i Fosses originaltekst. Operaen framføres på engelsk med teksting på nynorsk.
Vi møter den modne Nora på scenen med en sangfugl i bur, men når «lerkefuglen», som Ibsen lar Helmer kalle Nora, flyr, så lar de kinesiske videokunstnerne Feng Jiangzhou og Lin Zhang det blir visualisert gjennom flygende gjess.
Med andre ord; Noras frihet tegner ikke til å bli en dans på roser. Den aldrende kvinna nages av tvil. Var det rett det valget hun den gang gjorde?
Evertsen: - Jeg er livredd
Menneskets ensomhet
«Eg var så åleine, og som åleine er ein ingen», lar Jon Fosse Nora si. Hun forklarer sin utbrytertrang med at hun ville bli en del av livet der ute, men lite i operaen tyder på at hun klarte å bli det. Hun forble ensom, og som ensom var hun fortsatt ingen.
Det er et ganske deterministisk og svart syn på mennesket Jon Fosse holder fram. Samme hva vi gjør, så ender det med at vi gjør de samme feilene om og om igjen. Vi ser det selv, men men må likevel utad si at det jeg gjorde var det rette. «Eg må seie at eg gjorde det rette», som det sies med Fosse.
Festivalartist fra Litauen til årets Operafestival
Internasjonalt
I «Nora – too late» antydes dette som noe universelt, og understrekes av den internasjonale sammensetninga av både solister og det øvrige kunstneriske teamet.
Den unge, den middelaldrende og den eldre kvinna i operaen, som vi kan lese som Nora i tre livsfaser, framstilles av henholdsvis den sørafrikanske sopranen og supertalentet Linda Nteleza, den kjente kinesiske sopranen, Yao Hong, og mezzosopranen Angelica Voje fra Tromsø. De to mannlige rollene synges av den svenske barytonen Håkan Ekenäs (Helmer) og den britiske tenoren Christopher Lemmings (Fylgjaren).
Jon Fosses tekst er dvelende og repeterende. Musikken fra Du Wei er følelseslada. dynamisk og dramatisk med fin framdrift. Den forsvarer sin egenart selv om den får meg til å tenke på noen sentrale 1900-tallskomponister som for eksempel Sjostakovitsj. Det som imidlertid er viktig, er at både Fosse og Du Wei skaper gode vilkår for sangerne som gjennomgående leverer svært godt. Og øverst ruver Angelica Voje med et imponerende stemmemateriale og innlevende tolkninger.
Også det sterke visuelle uttrykket vi får gjennom en enkel, men effektfull scenografi, elegante videoprojiseringer og stramme kostymer bidrar til at jeg sitter igjen med en sterk opplevelse av «Nora – to late».