Adelsdatter Julie er uimotståelig, og hun vet det. Dette bruker hun når hun bryter alle regler og forfører sin fars tjener, Jean.

Han møter henne først med en avmålt forakt, men etter hvert ser han i henne en forlokkende mulighet til å klatre opp fra den stand han er født inn i. «Frøken Julie» utvikler seg til en maktkamp der både klasse og kjønn blir våpen i kampen.

Som klassisk tragedie

«Frøken Julie» har mange fellestrekk med en klassisk gresk tragedie. Vi kommer inn i en verden der alt er orden og alle har sin plass. Tjenerne Jean og Kristin har sin kjeller der de kan være seg selv og gjøre de oppgaver som er den pålagt. Julie, «husets herskerinne», som både Jean og hun selv sier, er for anledninga alene ovenpå siden hennes far, greven, er bortreist.

Så brytes denne orden. Julie byr først Jean opp til dans på låven midtsommerkvelden – ikke bare en gang men to. Siden kommer hun ned på kjøkkenet for å søke Jeans selskap. To verdener møtes, infiltrerer hverandre og kaos oppstår. Karakterene, som i utgangspunktet framstår som relativt hele, brytes ned og avslører sine feil og mangler. Slikt kan det bare bli ulykke av – om da ikke orden gjenopprettes.

Tidløs tolkning

Regissør Terje Skonseng Naudeer og scenograf Kari Gravklev presenterer August Strindbergs drama som en klassisk teateropplevelse, som en tidløs tolkning av en kanskje tidløs klassiker. De overlater til selve spillet og karakterene å skape det tette kammerdramaet som «Frøken Julie» kan være, og som det også blir i hendene på Marte M. Solem (Julie), Ketil Høegh (Jean) og Ida Løken Valkeapää (Kristin).

De tre på scenen leverer godt med innlevelse og fysisk og mental tilstedeværelse. Jeg tror på karakterene de skaper. Jeg tror på måten Julie og Jean i den kampen de utkjemper sliter hverandre ut – bryter hverandre ned og til slutt ser sine illusjoner smuldre opp.

Stort sett sitter vi som publikum på utsiden og ser som i et titteskap dramaet som utspiller seg.

Bare ikke når Julie forteller om sin oppvekst og bakgrunn, det livet hun har levd og hvordan mora først har oppdratt henne til å tenke som en mann og aldri å la en mann herske over seg. Og med en far som senere overtok oppdragelsen og lærte henne hvordan hun skal fylle sin forventa rolle som kvinne (i 1880-åra). Da vender hun seg mot publikum. Her er det viktigere for oss enn for Jean å forstå hvordan hun er blitt den hun er og hvorfor hun oppfører seg som hun gjør.

Grønnere gress

Først og fremst dreier denne presentasjonen av «Frøken Julie» seg om hvilke vilkår våre drømmer har til å kunne la seg realisere. Her står klasse eller kjønn og stenger. Eller som hos Kristin hvor en from religiøsitet hindrer at de vidtgripende drømmene drømmes.

Så kan man spørre om dette har en aktualitet i dag også. Jo, kanskje. Men verken klasse eller kjønn setter de samme bastante stengslene som de gjorde, selv med en innvandring av både flyktninger og arbeidssøkende østeuropeere som i stor grad blir en ny underklasse og hvor kjønnslikestilling i enkelte grupper langt fra er som hos oss.

Men drømmen om et anna og rikere liv lever fortsatt i beste velgående også i vår tid.

Anmeldt av Helge Matland